Fartsholder, heiagjeng, hare, drahjelp, ledsager, eller kanskje bare en løpende sekundant. Hvor går grensen for lovlig motivasjonsarbeid fra sidelinjen? Å «gi pes» kommer fra det engelske ordet pace, det er en såkalt anglosisme. På norsk har pes og pacing blitt brukt om hverandre i årevis. Temaet spenner fra overivrige foreldre som jager sine barn gjennom løypa,…

Fartsholder, heiagjeng, hare, drahjelp, ledsager, eller kanskje bare en løpende sekundant. Hvor går grensen for lovlig motivasjonsarbeid fra sidelinjen?

Å «gi pes» kommer fra det engelske ordet pace, det er en såkalt anglosisme. På norsk har pes og pacing blitt brukt om hverandre i årevis.

Temaet spenner fra overivrige foreldre som jager sine barn gjennom løypa, til syklister som legger en hånd på følgebilen og haiker opp bakken.

Hva er lovlig pacing? Fiinbecks spennende opplevelser (1931) av Henrik Reusch.

I Norges Skiforbunds reglement for langrenn (punkt 343.7) står følgende:

«Løpere må gjennomføre løpet kun med egen fremdrift. Enhver form for drahjelp («pace») er forbudt.»

Formuleringen i reglementet har endret seg over tid. På 1950-tallet het det: «Enhver form for pace er forbudt, enten det skjer ved at hjelperen går foran, ved siden av eller bak løperen.»

Enda lenger tilbake, på 1930-tallet, var budskapet kort og klart. Og det enkle er ofte det beste: «Hele løipen skal tilbakelegges på skiene og uten nogen hjelp».

Men hva er egentlig «hjelp»?

Til sammenligning har skiskytterne mer detaljerte regler om hjelpere i løypene (punkt 1.9.2.2):

«Det er forbudt med «pacing», dvs. gå på ski foran, ved siden av eller bak en løper. Det er tillatt å løpe uten ski inntil 50 m ved siden av en utøver for å gi informasjon og drikke. Det er forbudt å berøre løperen for å øke fremdriften eller hindre andre løpere, samt å gi assistanse for å forandre gliden på skiene. Det er forbudt å løpe ved siden av utøverne 100 m før og etter skytebanen, vekslingsfelt og 100 m før mål.»

Fra angslosismeordboken.

I hurtigløp på skøyter har pacing også lang historikk. Særlig er det aktuelt når en løper blir tatt igjen med en runde. Da er det fristende for den svakere løperen å legge seg i kjølvannet av sin parkamerat.

Sykling er likevel den sporten med historier om pacing som overgår det meste. Ideen om en til å trekke opp farten, og skjerme for vinden, ble oppfunnet før forbrenningsmotoren. I tidlige tiders internasjonale sykkelritt – velocipedløp – var hver nasjon ansvarlig for å stille med en pacer. Nå rekorder på friidrettsbanen i dag knuses ved hjelp av lyshare, er det på mange måter bare forlengelsen av en over hundre år gammel tradisjon.

Grensen mellom det lovlige og ulovlige på pacingens område har blitt utfordret på de fleste tenkelige måter. Og gråsonene har vært gjenstand for mye kreativ tolkning.

Dårlig sportsånd lød avisens overskrift i reportasjen om et sykkelritt i Stjørdals-traktene for noen tiår siden. Enkelte ryttere fikk pacing – og vel så det – fra følgebilene:

«Enten ble de dratt opp i feltet igjen ved å ligge på hjul etter bilene, eller så tok de fatt i takgrinda og ble dratt opp bakkene uten å trå selv. Det fortelles at en danske hang på en bil mesteparten av strekningen Stjørdal-Åsen. Men han var nok ikke alene om å synde slik. Så alt for mange så sitt snitt til å komme fort fram uten å bruke egne krefter og isteden bruke bilens hestekrefter.»

Pes i løypa. Allerede i februar 1904 kunne Ørebladet melde om «Pacing under skilangrend». En observant leser hadde lagt merke til at skikken fra sykkelbanen om å bruke pacer også hadde sneket seg inn i langrennsløypa:

«Det viste sig særlig under 50-kilometer-rendet i Holmenkollen, at enkelte Kristiania-løpere mot slutten benyttet friske tropper til at gaa i veien for sig opfor Grøttumskleven…»

Ingen ting er så alvorlig som et kretsmesterskap.

Pacing har nok alltid vært til stede i større mesterskap, i mer eller mindre synlige former. Under OL i Garmisch i 1936 vant Finland det spennende stafettoppgjøret. En norsk reporter mente at mye foregikk utenfor dommernes synsvidde, og oppsummerte slik:

«De norske løpere som hadde post ute i løypa ga rapporter om finnenes pacing av sine landsmenn til de norske ledere, men disse besluttet ikke å protestere. De ville ikke være «bad losers». Imidlertid viste det seg at det hadde vært ganske spennende ute i løypa. En norsk post satte staven i maven på en unfair finsk løper, og en annen vippet Valonen ut av løypa i det Valonen la seg mellom Iversen og Jalkanen (!) på de siste kilometerene. Det hadde altså vært ganske alvorlige overtredelser av reglementet.»

Les mer av Marianne Reusch:

Femmila 1888 – revisited

Regler for skirenn

Pikante patenter

Fifty shades of fiskebein

Startnummerets historie

Første nordmenn i Vasaloppet

Pulsklokkene ringer – en reise gjennom historien til skiløperens favorittdings

Resultatlister og personvern

Stake(r)evolusjonen – stakingens historie