– Is i rubben kommer av for grov rubb uten topping, sier smøreekspert Jan Erik Berger

Kladder og ”hårete” ski er vanlige problemer med rubbseki, eller zeroski som de også kalles, og de forårsakes av at det kommer is i rubben.

Da får kladdene noe å henge seg på, og det blir trått og luggete å gå.

Videre kan det av og til også være vanskelig å få feste.

– Reklamen sier jo at det bare er å gå ut i løypa, men det er viktig å ha noe oppi smøresonen uansett, sier Berger.

Anti-is produkter
Avhengig av om det er trening eller renn som står på planen kan en bruke dyre fluortoppinger eller rimeligere ferdigprodukter oppi smøresonen for å unngå ising og kladder.

– Swix har for eksempel et eget produkt til å spraye på rubbeski, og det kommer i både en høyfluor og en lavfluorvariant, sier Berger.

Det går også an å bruke flytende produkter.

Selv om skifabrikantene reklamerer med at rubbeskiene er klare til bruk rett fra butikken, anbefaler Berger å rubbe dem selv før man legger ut i sporet.

– Da har du kontroll på hva som er gjort, sier han.

Rubbeteknikk
Det å rubbe opp rubbeski er ikke noen stor jobb.

Berger anbefaler å prøve seg fram med ulik korning etter samme prinsipp som vanlig festesmøring.

Det skal være mer og grovere rubb midt i festesonen der skien er høyest, og finere rubb mot endene av smøresonen.

– Hvis du sliter med feste gjelder det å tøre å ta i nok og rubbe det opp grovt.

– Så kan man heller ta det ned igjen mot enden av smøresonen, forklarer Berger.

– En universalløsning som fungerer i veldig mange tilfeller er å begynne med 60 korning, så gå over til 80 korning og til slutt 120 korning, sier Berger.

Rett ski til brukeren
Rubbeski er ikke noe annerledes enn andre ski i det at det er viktig å finne de rette skia.

– De skal ha omtrent samme spenn og høyde som en tradisjonell nullføreski, altså ikke være så stive og høye som en klisterski men de må ha mer høyde og spenn enn en kaldføreski, sier Berger.

Videre er det viktig å prøve seg fram til en finner smøresonen.

Det er ikke sikkert den er identisk med der fabrikanten har lagt rubbebelegget.

– Det er viktig at høyden på rubbesonen stemmer i forkant, sier Berger.

– Hvis smøresonen foran er for lang, blir skiene tunge å føre fram. Det er det samme som på vanlige ski, sier Berger.

– Du kan godt glide litt inn på smøresonen foran for å få bedre gli.

Utvikling
Det har skjedd mye med rubbeskiene siden de først kom på markedet midt på 2000-tallet.

Da fungerte de bare på veldig spesifikke forhold: fallende snø og sludd rundt 0 grader.

Nå fungerer de fleste både langt opp på klisterføre og godt ned i kuldegrader.

– Det er litt forskjell på merkene. Noen utmerker seg mer i varme forhold mens andre er bedre når det er kaldere, men det er ikke ett merke som er best på alt, sier Berger, og forklarer at noen har litt mykere pels mens andre er stivere i busten.

– Men det er så små forskjeller at det har ikke noen betydning for folk flest, sier Berger.

Bakgrunn
Rubbeski er egentlig slett ikke nytt. Teknikken ble benyttet allerede på 1980-tallet.

Da var det helt vanlige racing ski som ble rubbet med sandpapir i festesonen for bruk under vanskelige smøreforhold rundt 0 grader.

Men dette var en teknikk som måtte utføres av smøreteknikere, og var ikke vanlig blant turløpere.

Tour de Ski i 2006/07 bød på spesielt grumsete og utfordrende smøreforhold, og da ble det fart i utviklingen.

Etter tilsvarende veldig vanskelige smøreforhold under Vasaloppet 2008 fikk turløperne øyene opp for teknologien, og da tok markedet for slike ski av for alvor.

Nå tilbyr alle de store skifabrikantene gode rubbeski til elite og turløpere. 

—

Artikkelen har også vært publisert på SkiAktiv.no. Etter at de ikke lenger ønsket å videreføre det nettstedet har Langrenn.com kjøpt det, med tilhørende innhold, og på den måten sikret at ovenstående fagartikkel føres videre her på nettavisen Langrenn.com, til nytte for langrennsfamilien og det øvrige idrettsmiljøet.