De første dagene denne måneden tilbrakte vi i Sveits på høydeopphold før VM. Der var det kjempeforhold, men litt kaldt. Jeg ble tett i brystet etter ei hardøkt i kulda og måtte ta det rolig resten av oppholdet. Det ble derfor ikke helt optimalt utbytte av ei ellers rolig og fin samling.

Jeg rakk en snartur heim før vi reiste til Estland for å gå 10 km klassisk der. Denne generalprøven gikk bra, og jeg var godt fornøyd med 6.plassen.

Så reiste vi til Lahti, der det ble blautføre til åpningsdistansen 15 km klassisk. Der sleit jeg meg inn til en 7.plass. Jeg tapte mye i de flate partiene, og i ettertid ser jeg at jeg burde valgt et skipar som var lettere å stake på.

Jaktstarten sto jeg over for å spare meg til 3-mila, der jeg anså medaljesjansene som større.
Det var kaldere og lettere føre på 3-mila og på det løpet var jeg mye heldigere med skivalget. Nå valgte jeg et stivere par som var lette å stake på. Dette gjorde at jeg holdt stor fart på flatene uten å bruke særlig mye krefter, og hadde dermed mer å spa på med i bakkene. Jeg ble likevel veldig sliten mot slutten av løpet og klarte ikke å gå bra nok i bakkene på de stive skiene. Det var utrolig godt å sikre seg medalje, men litt surt å være så nært gull.

Stafetten ble en liten nedtur for meg. Jeg ble litt for selvsikker og var for offensiv de første 5 km. Det var tungt å ligge først på det tråe føret og konkurrentene bak i feltet fikk en billig reise. Dermed var det jeg, og ikke mange av konkurrentene, som fikk svi mot slutten av etappen, og det var surt å måtte slippe teten de siste kilometerne.

Jeg hadde også tilbud om å gå 5-mila, men var helt ødelagt i brystet etter stafettetappen i sterk kulde og måtte droppe den. Helsa må gå først, spesielt når det var så kaldt også på 5-mila.