Underveis vaklet jeg veldig i troen på norsk gull. Det svingte hele tida. I starten trodde jeg på tredobbelt norsk. En kort periode trodde jeg Veerpalu var
sikker gullvinner, før jeg igjen trodde Estil skulle vinne. Men jeg kan forsikre dere om at det ble dønn stille i stua da Frode tapte gullet med to tideler. Det
er en helt forferdelig følelse å bli slått på målstreken. Jeg tapte sjøl stafettinnspurten i Ramsau i 1999. Der og da er det bare vondt. Men jeg tror
Frode bare må glemme tidsdifferansen, og tenke på plasseringen. Og glede seg over sølvet.

Så forresten rennet med finske kommentatorer på TV’en. Det var helt forferdelig. Savna å ha kommentarene til Rike og Carlsen der.

For å si litt om Frode, så er han er en veldig behagelig, en litt underfundig type. Rolig og stille, og en fyr alle unner alt bra. Vi har vært
konkurrenter siden vi var juniorer, og kjempet hardt mot hverandre. Han har alltid vært et stort langrennstalent.

Vanlige folk synger dusjen. Det gjør ikke Frode. De gangene vi deler rom hører jeg ofte bare noen dype toner, «bom, bom-bom, bom» fra badet når han vasker seg. Han nynner basslinjer. Kanskje ikke så rart, for han er nemlig et stortalent på bassgitar. Frode er fast medlem i vårt langrennsband Poor Boys (Stakkarslige karer). Sjøl om det er en stund siden vi har spilt, så har vi fått en forespørsel om å opptre under skifestivalen i Falun senere i vinter. Da blir det full øving fram mot det.

Frode er dessuten trønder! Og da trenger jeg nesten ikke si mer. Trøndere er trøndere. På godt og vondt.

Hilsen Thomas