Utdrag fra Thor Gotaas sin bok «Femmila Skisportens manndomsprøve»

Mange langrennsløpere trente mye i Norge fra begynnelsen av 1970-åra og utover.

Ideene til løpetreneren Arthur Lydiard fra New Zealand, han som også trente finske langdistanseløpere som Lasse Virén, slo gjennom med full kraft. Mye mengde i forsesongen var viktig. Enkelte norske skiløpere nådde opp mot 150 timer i november, altså 35 timer i uka, fem timer om dagen. Særlig i inngåingsfasen på ski skulle det trenes styggmye.

«Jag måste trena, i graven kan jag hvila», sa Juha Mieto når noen spurte hvorfor han trente opptil sju timer om dagen.

Per Nymoen satset som seniorløper fra og med vinteren 1971, og likte særlig femmila.

Som student hadde han tid til to daglige økter. Han lå under trappa på Skistua på Frognerseteren og hvilte mellom øktene mens han åt matpakka si og drakk vørterøl, datidas styrkedrikk. Han gikk femmila i Holmenkollen i 1972. Ved Myrås, etter ei mil, satt noen tilskuere i en skråning, og en av dem sa: «Per Nymoen, Lyn, han bryter helt sikkert.»

Han beit seg merke i kommentaren og hadde en fin stigning i løpet, avanserte på annenrunden og ble nummer 36 av de 45 som fullførte. Ordet sprekk var ukjent. En skiløper med så mange kilometer i beina kunne ikke gå tom på fem mil.

Høsten 1973 la snøen seg 16. november på Sognsvann i Oslo. Nymoen og klubbkameraten i Lyn, Halldor Skard, satset for fullt og vel så det. Hver morgen tok Nymoen trikken til Sognsvann. Så gikk han og Skard inn til Kikut og tilbake, tre mil i ei morgenøkt. Etter økta hvilte Nymoen på gulvet i garderoben på Idrettshøgskolen, spiste brød og drakk vørterøl. Skard, som var ansatt på der, jobbet noen timer før han og Nymoen gikk neste økt til Kikut.

Per Nymoen gikk 250 mil før nyttår 1974, over fem mil hver dag, på treski, ofte i dårlig oppgåtte spor. To turer til Kikut daglig ga et bra grunnlag til vinteren.

Han lå i norgestoppen i antall skimil, men kom et stykke bak de beste i renn – tiendeplass i B-klassa på 50-kilometer i NM i 1974, og 30. beste tid totalt. Antall treningstimer og prestasjonene i sporet harmonerte ikke. Han skulle ha trent annerledes fra junioralder, mer fart for å øke hjerte- og lungekapasiteten. Verdensmester kunne han nok ikke blitt, men likevel bedre med et mer fornuftig opplegg.

Per Nymoen stilte optimistisk opp i NM på 50-kilometer på Røros i 1977. Langrenn var fortsatt gøy, og fem mil var bare oppvarming.

Det finnes dager da en skiløper synes alt er et ork, da lår og legger er stive og skiene glir dårlig uansett om en prøver å finne rytmen i diagonal eller dobbelttak. Slik følte Nymoen seg på femmila på Røros. Løpere han vanligvis slo klart, suste forbi og forsvant foran i sporet. Da han falt stygt etter 12,5 kilometer og ble liggende, og attpåtil så en diger motbakke som liksom reiste seg som et monster, tenkte han: «Dette gidder jeg ikke.» Han tok av seg startnummeret og brøt, og la opp som skiløper. Han ville heller bruke tid som organisator i skisporten.

«Femmila Skisportens manndomsprøve» kom ut på forvinteren 2013
Bokas hjemmeside