Det var en lite tiltalende krabat som lå og ventet på meg på den smale, nesten gjengrodde stien, i det gamle hogstfeltet ovenfor Hønefoss og like nedenfor Ringkollen i Buskerud.

Fargen var en blanding av grå-blå-grønn og det sorte zikk-zakk mønsteret på ryggen gjorde at det ikke var til å ta feil av hva for et slags dyr dette var. I en upolert språkdrakt ville jeg blant kjente betegnet den som en stor, feit, stygg jævel – ha meg unnskyldt!

Jeg så den i det jeg skulle til å sette ned høyre fot ganske så nær der den lå og koste seg i sommersola.

Hverken ormen eller jeg hadde onde hensikter, jeg var bare ute på en fin løpetur en tidlig formiddag, allikevel er det ikke til å stikke under en stol at man skvetter like mye hver gang man møter en av arten som i følge nettleksikonet Wikipedia bærer navnet Vipera berus.

Bank i bordet, jeg har aldri blitt bitt, selv om jeg har truffet på huggorm altfor mange ganger. Og selv om våre veier har krysset relativt hyppig opplever jeg fortsatt møtene som noe jeg aldri blir helt komfortabel med. Jeg kan godt stå og se på den, men når den helt plutselig dukker opp like under skosålene er det mindre trivelig.

Etter hva jeg forstår på venner og kjente er jeg ikke alene om å føle det slik, og jeg har et inntrykk av at det ikke bare er meg selv som har et hjerte som gjør et stort hopp når jeg er på vei til å sette foten ned på, eller i nærheten av, en huggorm.

Av og til hører man uttalelser som «– Jeg trodde jeg skulle dø«, og jeg har jo også merket på meg selv at pulsen slår litt ekstra i møter med huggorm.

Men hvor mange hjerteslag utgjør egentlig et plutselig møte med denne Vipera berus?

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg for noen dager siden var ute og testet pulsklokka Suunto Ambit2 S, samtidig som jeg fikk mitt møte med dette grå-blå-grønne og zikk-zakk-mønstrede krypet nevnt innledningsvis.

Rent instinktivt gjorde jeg et himmelhøyt byks, pulsen spratt i taket og jeg var selvfølgelig ekstra på vakt for hvert steg jeg tok videre. For det kunne jo hende at huggormen hadde flere kamerater i nærområdet – jeg tenker i alle fall alltid slik, selv om jeg aldri tidligere har møtt flere ormer om gangen.

Ganske raskt fant jeg ut at det egentlig var ganske perfekt at jeg møtte en huggorm på denne turen. For med pulsklokka rundt håndleddet og pulsbeltet godt plassert på mitt frontparti konkluderte jeg med at økta også fikk et element av vitenskap over seg.

Da jeg kom hjem skulle jeg få svar på «Hvor nær døden jeg var». Svaret skulle vise seg å være litt skuffende.

Det viste seg nemlig at jeg ikke gikk lenger enn fra 145 i puls til 161 i sammenligningen sekundene rett før og sekundene rett etter møtet med huggormen. Altså bare 16 slag opp.

Fortsetter nedenfor grafikken

Pulsgraf fra Suunto Ambit2 S og Movescount.com. Kart via GoogleMaps.com. Grafikk: Geir Nilsen/Langrenn.com.

Dette tilsvarer ikke stort mer enn en relativt forsiktig tempoøkning og til sammenligning nådde pulsen for min dårlig trente kropp 174 slag på det meste på et av tirsdagens 9 intervalldrag á 2 minutter stykket.

Eksakt hva min makspuls er husker jeg ikke, da det er så lenge siden den ble målt på skikkelig og grundig vis, men i min leting etter notater om hva den skulle være, fant jeg i noen gamle papirer at pulsen ble presset over 190 på en av flere litt for harde intervaller (fellestrening) i bakkene fra Lilloseterbommen i Oslo tidlig på 90-tallet (også det målt med pulsklokke).

Med disse siste avsnittene som grunnlag kan vi slå fast at det er en bit fra huggorm-møtets 161 og opp til tirsdagens 174 slag, og enda lenger opp til dagens makspuls som antas å kanskje være et eller annet sted i nærheten av 190.

Følgelig drister jeg meg til å konkludere med at selv om man skvetter og hopper himmelhøyt i et uventet nærmøte med huggorm, så er man i alle fall pulsmessig langt unna døden – og utsagnet; «- Jeg trodde jeg skulle dø», faller da på stengrunn, eller kanskje helst ikke det, for der kan det ligge en orm og varme seg i sola..

—

ps! Ovenstående er ikke ment som en vitenskapelig artikkel om huggorm og puls, men mer å anse som en agurknyhet i påvente av at den «kalde fine tida» igjen skal innfinne seg. For de som eventuelt ønsker å lese mer om Vipera berus anbefales denne linken til Wikipedia: http://no.wikipedia.org/wiki/Huggorm