For de som skøyter selvsagt kun gli.  For feste er ønsket å øke friksjonen mot underlaget, for gli er ønsket å minske friksjonen mot underlaget. Skiegenskapen spiller en stor rolle i forhold til hvordan skismørningen faktisk virker under skia, forteller Knut Nystad.

Nystad var smøresjef i Norges Skiforbund fra 2006 til 2018. Nå jobber han i Stiftelsen VI som daglig leder, og prosjektleder og deltaker i FoU Prosjekt for Olympiatoppen siden 2006. Dette prosjektet har som hovedmål å gi Norge best mulig ski gjennom sesongene og da spesielt med fokus på OL.

– Er det kaldt føre er ønsket store gliflater slik at en kan skape en vannfilm som skien skal gli på. Er det varmt har vi for mye vannfilm, det vil si at vi trenger mindre gliflater. For å optimalisere ønsket effekt kan vi legge en optimal struktur, bruke et manuelt verktøy, eller påføre glidere. Skiens såle er ultra high molecular weight polethylene – eller på godt norsk plastikk. Selvsagt har plastikken en del godsaker i seg – noe som gjør at produsentene ofte opererer med såler som er godt egnet for spesifikke fører. Sålen har amorfe soner, det vil si at smørningen kan «trenge» inn i sålen, og dermed gi bedre gli. Siden sålen er hydrofobisk er det praktisk talt umulig å lage en evigvarende super hydrofob skisåle med smørning.

Skiene taper seg over tid på grunn av slitasje, forurensing og andre ytre faktorer.

– Vi måler opp festesone på skiene for å finne ut hvor langt fram og bak kan vi smøre skiene for å ikke tape gli når vi glir på skiene, og hvor tykt en kan smøre for å få godt feste, forklarer Knut. Festesmørningen må tilpasses skiene, løperens teknikk, løperens form, løypeprofil, lengde på løp, for å nevne noe.

– Her er kjennskap til løper, ski, snø og vær meget viktig. For feste kan en ski som er perfekt for en løper – være elendig for en annen løper. Vi prøver alltid å optimalisere skiene til hver enkelt løper gitt teknikk, form, taktikk, distanse, styrker og svakheter. Ut fra alt dette er det ofte store individuelle forskjeller. Enkelte løpere kan ikke gå på ski uten spikerfekste, mens andre føler de taper for mye i lettpartiene om de har helt spikerfeste. Skismørerne må alltid tenke på hvor er de viktigste partiene i løypa – hvor vil løpet avgjøres, kontra hva er «transportetapper».

– Er det en bratt bakke på slutten av en fellesstart, så må man ha feste der. Er det en lang avgjørende nedoverbakke, er det viktig at skiene glir best der. Er det en sprintløype med mange svinger må man avgjøre også hvilke type ski man skal velge – og gitt løpernes teknikk, styrker, svakheter, form – så velger de forskjellig.

På gli er det alltid mulig å endre på struktur og manuell struktur på skiene. På feste kan en alltid endre på antall lag – men ikke så mye på type smørning.

– Endrer vi type festesmørning er det som oftest på grunn av teknikk, men har man en ekstrem ski kan det også hende at vi også endrer type smørning. I teorien vil en smørning være optimal om man har riktig mengde mot underlaget. Har man en stiv ski med kort festesone så må man kanskje ned noen knepp i forhold til den testede skismørningen for å få nok feste mot underlaget.

– Men for oss er det jo en del av jobben å velge ski med rett egenskap. Vi prøver å unngå slike situasjoner i forhold til valg av festesmørning. Når vår festeansvarlig er ute å tester feste så har han alltid noen alternativer for de som trenger mer feste, sier sjefen for smørerne.

Det er aldri en konkurranse om hvem som går på kaldest smørning eller færrest lag – man må smøre til hver enkelt løper er fornøyd og har ønsket feste. En løper har en skipose, en teknikk, en form og en strategi. Løperen må få det festet som de trenger for å lykkes, uavhengig av hvordan smørerne smører de andre løpernes ski.

– Vi kan ikke si til noen at «nei sorry, du får ikke mer feste fordi dette sitter hos andre og de fikk dette til å virke, samt at skiene sitter for meg», sier Knut.  

Det er alltid mulig å bruke en bestemt ski på uansett føre, men det er ikke sikkert at resultatet blir optimalt. Et esel kan alltid bli et raskt esel, men blir aldri noen løpshest.

– Det er ikke teksten oppå skiene som betyr noe, men skiens egenskaper. Vi har mange ski som står PLUS på, men som brukes på kaldt føre, mer sjeldent andre veien, men det skjer der også. Det er alltid noen ski som er bra på mange fører, da er selvsagt utfordringen å legge en struktur som er mer allround.

For de norske landslagssmørerne er det viktig at de finner en optimal skiegenskap for et gitt føre. Når de finner en god ski, så legger de rett struktur i henhold til tenkt føreområde.

– Når vi optimaliserer til et gitt føre er det ekstremt sjeldent at en ski som er beregnet på mange plussgrader også går bra på mange minusgrader.  I dagens moderne langrenn er det ingen bakdel å være sterk. Av og til endrer føret seg, eller at slitasjen er stor, da kan det være god hjelp i sterke armer hvis skiene føles glatte å gå på. Det viktigste er at man klarer å gjøre det beste ut av det utstyret man har. Mange er veldig gode til å justere teknikken, det vil si å reise seg mer opp, løpe mer fiskebein, bruke mer armer, lete etter feste utenfor spor, mens andre ikke klarer å justere seg i den grad.

– Å flytte bindingen er alltid lurt som en siste justering. Frem for mer feste, bak for mer gli. En løper som ikke er veldig sterk eller som liker å ha spikerfeste vil nok ha mest igjen for å velge en mykere ski som er lettere å få feste på. Et annet alternativ er å smøre flere lag, eller anvende en mykere smørning. I denne prosessen kan det å flytte bindingen være et godt alternativ, avrunder en kunnskapsrik Knut Nystad.

Valg av ski og smørning bør gjøres på bakgrunn av ferdigheter, teknikk og bruksområde. Klarer man det så vil man få en bedre skiopplevelse.