Paragliderulykken i fjor høst kunne ha satt en stopper for det franske langrennshåpet. 26-åringen fikk et alvorlig brudd i ryggen og det så ikke lyst ut. Men hun nekter å gi opp drømmen om VM 2027. Nå må hun lære seg bevegelsene på en annen måte.

Flora Dolci har begynt å trene igjen, selv om hun fortsatt har begrensninger i hva hun kan gjøre. I et intervju med ProXCskiing forteller hun om ulykken som kunne ha satt en stopper for karrieren.
Torsdag 9. oktober 2025, på sin 26-årsdag, ble Flora Dolci utsatt for en alvorlig paraglidingulykke. De medisinske konsekvensene var dramatiske for den unge langrennsløperen:
«Jeg fikk et ganske alvorlig brudd i en ryggvirvel, der en del av ryggvirvelen brakk av og skadet en liten del av ryggmargen nederst. I begynnelsen kunne jeg derfor ikke kjenne beina mine i det hele tatt, men følelsen kom etter hvert tilbake. Jeg mistet blant annet følesansen i leggene og på skinnbeina. Den kommer gradvis tilbake, men jeg rev også over noe brusk i venstre ankel, og det er faktisk det som plager meg mest akkurat nå.»
Behandlingen hun gjennomgikk har endret måten hun ser på bevegelse:
«Jeg har fem ryggvirvler som er stivnet sammen, så jeg kan ikke bevege bekkenet slik jeg gjorde før. Men jeg lærer å bevege meg på en annen måte nå. Vanligvis fjerner de noe av festematerialet etter et år.»

Les også: – Jeg så beina mine krøllet seg under meg

– Jeg får aldri ryggen jeg hadde før
Selv om operasjonen kunne ha skremt mange toppidrettsutøvere, er Flora Dolci fortsatt optimistisk:
«Jeg kommer aldri til å få tilbake ryggen jeg hadde før, men jeg bør fortsatt kunne få tilbake en del bevegelighet. Jeg håper det skjer innen neste april.»
For den franske langrennsløperen har veien tilbake vært lang og preget av mye usikkerhet:
«Helt ærlig var det fortsatt veldig komplisert. Jeg var veldig engstelig fordi bekkenet og ryggvirvlene mine er stivnet sammen. Jeg kan ikke bevege hoftene slik jeg gjorde før, så ja, jeg var veldig, veldig redd da jeg lå på sykehuset. Jeg så på masse skivideoer for å prøve å forestille meg hvordan det ville bli. Siden jeg ikke lenger kunne bevege bekkenet, var jeg virkelig redd.»

Hun forteller videre:
«I begynnelsen var det veldig vanskelig. Alt gjorde utrolig vondt. De fjernet faktisk alle korsryggmusklene for å kunne feste metallkonstruksjonen. Så i starten hadde jeg ingen muskler festet til ryggraden.»
Etter å ha hatt alvorlige tvil om hun noen gang ville kunne gå på ski igjen, forteller Dolci at mye fysisk rehabilitering gradvis gjorde comeback mulig.
«I begynnelsen var det et mareritt å komme tilbake på langrennsski, men litt etter litt, ved å holde fast på håpet og takket være rehabiliteringssenteret, kom jeg tilbake. Jeg bygde opp ryggmusklene igjen, og etter hvert kunne jeg gå ganske bra på ski. Foten var fortsatt litt vond, men det føltes så utrolig godt å være på ski igjen. Det var fantastisk!»
– Det finnes viktigere ting enn langrenn

Da hun ble spurt om ulykken hadde endret synet hennes på idrett, svarte hun umiddelbart ja:
«Ja, ganske mye, faktisk. Det handler først og fremst om opplevelsene mine på sykehuset og om å se så mange syke mennesker. Jeg tenkte: ‘Ja, faktisk finnes det ting som er mye viktigere i livet.’ Det er fantastisk å gi alt for idretten, men man har også helsen sin. Det er virkelig det viktigste.»
«Noen ganger blir vi helt oppslukt av langrenn. Vi blir stresset, sinte eller lei oss. Men når du ligger på sykehuset, spiller det ingen rolle om du ikke er god i langrenn, så lenge du har begge beina og kan løpe og gå, være ute og tilbringe tid med familien. Det er virkelig det som er viktig. Så ja, når det gjelder idrett, har dette virkelig satt ting i perspektiv for meg.»
Dolci gikk glipp av OL, men har lært seg å se ting i et større perspektiv:
«Jeg gikk glipp av OL, og det var veldig, veldig tøft. Det skal jeg ikke benekte. Men nå som OL er over, fortsetter livet mitt faktisk. Sånn er livet – det går videre uansett. Det er den filosofien jeg har fått.»

Tilbake på det franske landslaget
Tidlig i sommer gjorde Flora Dolci comeback på det franske landslaget. Hun forteller at returen har vært både positiv og krevende:
«Jeg takler det bra, men jeg har også ganske mange tvil. Jeg har faktisk mistet alle referansene mine. Jeg trente ikke på to måneder i vinter, og kroppen min har forandret seg.»
«Når det gjelder terskeltrening, vet jeg for eksempel ikke hvilket nivå jeg er på. Jeg vet heller ikke hvor jeg ligger når det gjelder PMA. Og jeg trenger virkelig jentene for å finne tilbake til følelsen med skiene, rytmen og alt det der. Det hjelper meg veldig å være sammen med dem.»

Hun innrømmer også at hun sammenligner seg med lagvenninnene:
«Jeg sammenligner meg litt med dem og prøver å finne ut hvor jeg står, selv om det egentlig er noe man ikke bør gjøre for mye. Jeg var veldig glad for å komme tilbake i gruppen, men jeg var også veldig redd for å oppdage at jeg lå langt bak. Det gjorde jeg ikke, så det er jeg glad for.»
«I skøyting går det ikke så verst. Når det gjelder klassisk, må jeg begynne å jobbe med det igjen, men det går greit. Jeg har fått bekreftet en del ting som har beroliget meg.»
Selv om hun er i ganske god form, understreker hun at det fortsatt er mye arbeid igjen før hun kan nå sitt gamle nivå:
«Jeg har fortsatt veldig, veldig mye arbeid foran meg, og jeg må finne tilbake til mye av følelsen. Så vi får se hvordan det utvikler seg. Men uansett er jeg utrolig glad for å være tilbake sammen med jentene. Denne gruppen er fantastisk.»

Drømmen: VM i Falun
Når hun ser fram mot den kommende sesongen, har Dolci klare mål – men hun tar samtidig ett steg om gangen.
«Målet mitt er å komme tilbake til verdenscupen. Jeg tok en pause akkurat da jeg var bare noen få sekunder unna min første pallplass, og helt ærlig har jeg veldig lyst til å nå det målet jeg satte meg før ulykken.»
«For å være ærlig har jeg ingen anelse om hvilket nivå jeg er på akkurat nå, så vi får se. Jeg tar ett steg om gangen. Planen er normalt å være med i Ruka dersom alt går bra og trenerne mener jeg er klar.»

Har fått et nytt perspektiv
Og så kommer den store drømmen:
«Hvis jeg kan reise til Ruka, får vi se hvordan det går. Men den største drømmen min ville være å komme til Falun og gå 50-kilometeren. Men som jeg har sagt tidligere, finnes det ting i livet som er mye viktigere enn langrenn.»
Til slutt har den unge franske langrennsløperen en klar beskjed etter det hun har vært gjennom:
«Man må bare vite hvordan man skal nyte livet og sette pris på hvor heldig man er som har god helse. Det er virkelig, virkelig verdifullt.»
Flora Dolcis historie er dermed ikke bare historien om en langrennsløper som forsøker å komme tilbake. Det er også historien om en utøver som har fått et helt annet perspektiv på hva som faktisk betyr noe.