Dette skjedde når jeg testet verdens første femmil – på sykkel.

I februar 1888 gikk skirennet som i dag kalles verdens første femmil. Løperne gikk to runder á 25 kilometer, med start og mål på Majorstuen.

Kan den repeteres? Men hvor gikk løypa, i detalj? Dette har jeg grublet lenge på. Det har vært mange økter med studier av både gamle og nyere kart, og befaringer for å teste hvordan passering av T-banelinjer og boligfelt kan løses – på lovlig vis.

En av deltakerne i det første rennet, Ernst Bjerknes, skrev senere en bok med utførlig beskrivelse av rennet. Avisene dekket begivenheten – langt utenfor hovedstaden. Og Thor Gotaas har selvsagt gjort sitt for at historien i dag er godt dokumentert.

Det har jo skjedd litt på utbyggingsfronten de siste 130 årene. Den gang var det åpne jorder med noen spredte gårder. I dag er det ikke lenger mulig å gå den gamle runden på ski. Jeg ville gjerne legge sykkelvarianten så tett opp til den opprinnelige traseen som mulig. Men noen mindre justeringer er nødvendig. Det mest opplagte: De gikk over Bogstadvannet.

Bjerknes ble forresten senere oppmålingsingeniør og var en dyktig karttegner. Han er kjent for å ha laget «verdens første skikart» som kom ut i 1890. Her er femmilsløypa tegnet inn.

Løypebeskrivelsen, kort fortalt: Start ved sykkelbanen på Majorstuen (der T-banestasjonen ligger i dag. Løpet går først mot Sognsvann, deretter følges Ankerveien forbi Bånntjern, Svenstuen, og til Woxen. (Peder Ankers plass/Bogstad camping). Over Bogstadvannet til Nordre Tangen gård i Sørkedalen. Tilbake over vannet, forbi Røa, over Ullernåsen, til Nedre Ullern, forbi Søndre Huseby, Hoff, Skøyen og tilbake til utgangspunktet, før løperne la ut på en ny runde.

Løypetraseen. Skjermdump fra Strava.

Tidsreise. Jeg tråkker avgårde fra Majorstuen en fin høstdag. Solen står lavt og trærne skinner i vakre høstfarger. Det er ikke så lett å forestille seg hvordan det var for langrennsløperne som la ut på manndomsprøven her for første gang. Renndagen hadde de ti kuldegrader. Løypa var gått opp på forhånd, men det hadde snødd lett om natten. Det ble sendt ut en løypepatrulje:

«Klokken 6 i morges innfant 6 iherdige sportsmenn, som ikke skulle delta i dagens konkurranse, seg ved starten ved Majorstuen for å oppgå løpet».

Jeg krysser T-banen på gangbro mellom Blindern studenterhjem og Meteorologisk institutt, og passerer greit under den sterkt trafikkerte Ringveien ved Rikshospitalet. Forbi Gaustad sykehus er det glimt av originale omgivelser. Asylets bygninger sto klare allerede i 1855, og langrennsløperne fra 1888 så det samme som meg. De flotte teglsteinsbygningene med tårn og spir er i dag arkitekturhistorie.

Ankerveien – på historisk grunn. Etter å ha krysset Sognsvannsbekken, brekker løypa vestover og inn på den gamle Ankerveien. Dette er turens lengste sekvens på sti. Jeg må av sykkelen og trille noen av kneikene. En hvassere terrengsyklist kan boltre seg her. Strekket langs Ankerveien er identisk med rennets opprinnelige trasé. Bakketoppen like etter Båntjern, ved foten av Vettakollen, er løypas høyeste punkt, omkring 250 moh.

Herfra bærer det bratt ned til Vettakollen stasjon, videre forbi Svenstuen, opp til Besserud, og Ankerveien til Voksen gård og Bogstad Camping. Alt dette er så å si identisk med rennets originale løype. Så følger jeg Sørkedalsveien innover, tar av til venstre inn Tangenveien, og snur i krysset like nedenfor gården.

Her hadde skiløperne i 1888 en slags drikkestasjon: Det var satt frem en bøtte med kaldt vann. De kunne forsyne seg med øse.

Kursen settes sydover, jeg tråkler villaveier, passerer Røa, og setter kursen oppover mot Ullernåsen. Stigningen er moderat, utsikten er praktfull. Ifølge Bjerknes-kartet gikk løypa litt vest for åsens høyeste punkt. Nede i Åsbakken treffer jeg rett på det store Eiketreet som ble fredet i 1959. Eika sto her i 1888 også. Ved Åsstubben er det pest eller kolera, ingen av veivalgene er ideelle. T-banelinjen danner en barrikade. Undergangen ved Ullernåsen stasjon matcher best med den historiske traseen.

Fra Nedre Ullern begynte Bjerknes å kjenne det lange løpet:

«Nu var det helt slutt med mot og energi. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på flekken og oppgi alt. Hadde det bare vært mulighet for å komme inn et sted og hvile, hadde jeg gladelig oppgitt hele løpet.»

Der hvor trafikken på Ringveien durer forbi i flere felt, forteller Bjerknes:

«Her var ingen mennesker å se på de øde jorder, som det bare førte ett eneste skispor over, løipen inn til mål.»

Jeg sykler over Abbedikollen, og finner en liten passasje mellom to hekker som leder til Ekely, Edvard Munchs gamle atelier. I dag er dette et utbygget villaområde. Her lå jordene til Søndre Huseby gård, arena for de berømmelige Husebyrennene som ble arrangert i årene 1879-1891; kjente trakter for femmils-deltakerne.

Løypas laveste. Hoff gård ligger også på de samme grunnmurene som for 133 år siden, og bekrefter at veivalget stemmer. Ruten videre er en ny sekvens med grus, merket med små skilt for Pilegrimsleden. Hoffsbekken krysses på gangbro, og ved nedre Silkestrå er vi på løypas laveste punkt, bare 10 meter over havnivå. Det er nok ikke bare utbyggingens skyld at skiføre er sjeldnere vare her i våre dager.

Og så var det Skøyenbakken, forbi Frogner Hovedgård og inn i Frognerparken, som naturlig nok ikke eksisterte i 1888. På andrerunden var bakken her tung. Bjerknes skriver:

«Jeg gikk bare og grudde meg for den bratte Skøyenbakken, oppgått og hard som et stuegulv, hvordan skulle jeg klare den, jeg som ikke engang orket å løfte skien fra bakken?»

Happy end. Overraskende for Bjerknes hadde publikum møtt frem for å heie.

-Da jeg under publikums jubel passerte toppen, var jeg nokså kjekk igjen, forteller han. Og mot innspurten til Majorstuen var det øredøvende jubel fra tettpakkede rekker av tilskuere.

Fjerdeplassen til Bjerknes på tiden 4.35.48 er imponerende, selv i dag. Torjus Hemmestveit vant på 4.26.30. Han var i en klasse for seg, og avisene refererte hans uttalelse i mål:

«Torjus Hemmestveid erklærede sig villig til aa gaa 100 kilometer neste dag med hvemsomhelst.»

Min klokke stopper på nærmere 30 enn 25 kilometer etter den ene runden. Det skyldes nok først og fremst manøveren rundt Bogstadvannet, samt de nødvendige tilpasningene underveis.

Les også:

Regler for skirenn

Pikante patenter

Fifty shades of fiskebein

Startnummerets historie

Første nordmenn i Vasaloppet