Hun fikk drømmeoppgaven, og marerittet på kjøpet. Nå forteller ungjenta fra Fossum om søvnløse netter og det som skjedde etter VM-stafetten som endte med tapt gull.

Kristin Austgulen Fosnæs, 24 år gammel og i sitt første senior-VM, fikk tilliten på ankeretappen for Norge på hjemmebane. En oppgave enhver langrennsløper både drømmer om – og frykter: En vanvittig mulighet, men også et enormt press.

Therese Johaug vekslet henne ut med over et halvt minutts ledelse til de svenske erkerivalene. Men det som startet som en drøm, ble raskt et mareritt. Etter bare to kilometer hadde Jonna Sundling spist opp hele forspranget. Resten av etappen ble en thriller, der Sverige til slutt tar gullet med sju tideler. Norge fikk sølv.

Ungjenta fra Fossum følte at hun personlig sviktet hele Norge.

– Jeg hadde det ikke godt etter den ankeretappen i VM, sier Fosnæs til Langrenn.com.

Saken fortsetter under

En etappe som aldri tok slutt

Kvelden etter stafetten var et virvar av premieutdeling, medieforpliktelser og tomhet. Hun husker ikke alt. Bare følelsen av at hodet dunket og kroppen var tom. Søvnen kom ikke.

I dagene etterpå fikk hun ikke fred. Etappen spilte seg om og om igjen i hodet.

– Jeg bråvåknet midt på natta, flere netter. Tenkte på hva jeg kunne gjort bedre, at «jeg burde gjort det og det annerledes». Hver minste detalj. Det tok aldri slutt, forteller hun.

– Det var tøft. Men jeg er utrolig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg. Uten dem tror jeg det hadde vært mye vanskeligere å komme seg videre.

Les mer:
Slår ring om VM-debutanten etter stafetten: – Det betyr alt 

– Jeg har aldri kjent bena mine så lite

Stafettopplevelsen beskriver Fosnæs som nesten uvirkelig.

– Jeg har aldri stått på start og kjent bena mine så lite. Jeg gikk ut der, og det var nerver og adrenalin som tok meg opp de første kilometerne. Det er veldig lite jeg husker av det, annet enn at jeg trodde jeg hadde strammet brikken for hardt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Det var en følelse jeg aldri har kjent på før. Så mye nerver. Men jeg følte at jeg kom mer og mer inn i løpet, spesielt da jeg fikk gå litt med Jonna. Det var mye nerver i forkant, og veldig mye følelser i etterkant også. Det kostet mye, og det var en tøff oppgave, men jeg føler at jeg har vokst mye av det mentalt.

Saken fortsetter under

En bunnsolid debutsesong

I tillegg til sølv på stafetten og 10.-plass på skiathlon i VM, har Fosnæs levert en bunnsolid debutsesong på elitelandslaget.

– Jeg fikk jo gå to distanser i VM. Det var veldig stas, og noe jeg ikke hadde turt å drømme om i starten av treningsåret. Jeg fikk gå mye verdenscup og fikk ny bestenotering i verdenscupen, sier hun beskjedent.

Fosnæs sto på pallen i verdenscupen for første gang – faktisk to ganger: andreplass i teamsprinten i Davos og andreplass i stafetten i Engadin. I tillegg tok hun fjerdeplass på sprinten i Toblach og var åtte ganger blant de ti beste.

Til sammenligning var åttendeplass hennes beste individuelle resultat sesongen før.

– Nå er det jo også noen skirenn man ikke er så fornøyd med. Men det har vært færre av de superdårlige i år enn i fjor, og ingen som var helt katastrofe. Så det tar jeg med meg, sier hun.

Se også: Fosnæs med monsterskrell i Tour de Ski

– Jeg har korttidshukommelse

Men hun nøler ikke et sekund på spørsmålet om hun ville gjort det igjen.

– Ja, jeg har korttidshukommelse. Hvis alternativet er å ikke være på det stafettlaget, så er det klart jeg tar den etappen, sier 24-åringen fra Fossum.

– Men jeg føler at jeg er mer forberedt hvis jeg får den på nytt. Og jeg tror det presset man har ved å gå ut først i VM på hjemmebane er større enn hva man har gjort før. Bare den tryggheten med at man har gjort det én gang før, hjelper. Og så har jeg mål om å bli bedre og være en sterkere utgave av meg selv fysisk neste år. Så da kanskje det passer bedre.

Se også:
Fosnæs om femmila: – For min del trenger vi ikke ta vare på den