Det gror godt i internasjonalt damelangrenn – både i Russland, Sverige, Tyskland og flere andre nasjoner. Men hvor er de norske løperne?

Therese Johaug vant åpningsøvelsen under OL i Beijing, 15km med skibytte, med knusende margin. Torsdag vant Johaug 10km klassisk med intervallstart, men da med hårfin margin til finske Kerttu Niskanen. 

Men å si at Norge dominerer internasjonalt damelangrenn, vil være en grov overdrivelse. Bak Johaug ser det ut til å være tynt med talenter, og dronninga fra Dalsbygda er blitt 33 år. 

– Det blir mer spennende når Johaug legger opp, sa Russlands trener Markus Kramer til Langrenn.com i forkant av OL i Beijing. 

Det ser ikke ut til at Kramer trenger å vente så lenge. 

På OL-sprinten ble det dobbelt svensk med USA på tredjeplass. Ingen norske løpere tok seg til finalen.  

På lørdagens stafett vant russerne, med Tyskland på andreplass og Sverige på tredje, mens Norge kom på femteplass. Det stemmer at Tiril Udnes Weng falt på første etappe i OL-stafetten, men laget ble slått av både Russland og Sverige i verdenscupstafetten på Lillehammer i desember.  

Hva skjer med norsk damelangrenn?

En konsekvens av prioriteringer
Langrenn.com tok en prat meg tidligere kvinnelandslagstrener Geir Endre Rogn.   

Han mener den «dametørken» som kommer til syne bak veteranene Therese Johaug, Heidi Weng og Maiken Caspersen Falla, er en konsekvens av prioriteringer som ble gjort i norsk damelangrenn flere år tilbake i tid. 

Rogn var trener for juniorlandslaget fra 2016 til 2018, og for kvinnenes elitelandslag fra 2018 til juni 2020. Nå driver han sitt eget foretak Topptrent.com, og følger opp både Helene Marie Fossesholm og sprintkanonen Thomas Helland Larsen som fikk sitt store internasjonale gjennombrudd denne sesongen, samt flere av de aller beste løperne like under landslagene.  

Treningskultur
– Det vi ser nå, er selvsagt en kombinasjon av flere faktorer. Den første utfordringen jeg møtte da jeg kom inn på juniorlaget, var at treningskulturen blant jentene og gutta var svært ulik. Mengde er på ingen måte alt, men jentene på laget trente i snitt 200 timer mindre i året enn gutta, sier Rogn.   

Han sammenliknet dette med hvordan de beste etablerte jentene på elitelandslaget trente da de var på juniorlandslaget.  

– Da Heidi Weng, Ingvild Flugstad Østberg, Therese Johaug og den generasjonen der var på juniorlandslag, trente de i snitt mer enn gutta på juniorlandslaget. Det var nok en av flere avgjørende faktorer til at de ble så gode da de tok steget over i senior, sier Rogn. 

Hans erfaring er at juniorlandslagsløperne har større innflytelse på de yngre løpernes treningskultur enn verdenscupstjernene. 

– At juniorlandslaget går foran og viser en offensiv treningskultur, mener jeg er veldig viktig. Unge utøvere ser mer på hva de beste på sin alder gjør, enn hvordan elitelaget trener, sier Rogn.

I den sammenheng observerer han at det er store forskjeller mellom gutter og jenter.  

– Blant de yngre gutta har det i mange år vært tydelige forbilder som har satt standarden på trening. Gutta har ikke har vært redde for å snakke om hvordan og hvor mye de trener, det har ikke vært noen tvil om hvor lista ligger, sier Rogn, og fortsetter: 

– Jentene har kanskje ikke vært like åpne og nysgjerrige i forhold til trening. Som juniorlagstrener reiste jeg ganske mye rundt og pratet med ulike klubber og kretser. Mange hadde samme erfaringer. Men heldigvis var det også en del steder der det var jentemiljøet som satt standarden. Mange av de jentene som har tatt stegene de siste årene, kommer fra nettopp disse miljøene.  

Manglende satsing på jenter
Den andre store faktoren Rogn trekker fram, er manglende satsing på jentene. 

Den tidligere landslagstreneren tror mye av den skylda kan legges på at Norge i mange år har hatt et ekstremt sterkt og stabilt landslag på damesiden. Han utelukker ikke at det kan ha blitt en form for sovepute for landslagsledelsen, og at man ser konsekvensene av det i norsk damelangrenn nå.  

– Det var veldig lite utskiftninger i alt for mange år. De løperne som var på elitelandslaget gjorde det så bra at trenere og ledere ikke så behovet for å ta inn nye. Når det i tillegg var langt færre jenter enn gutter på rekruttlaget en periode, ble det rett og slett satset på for få av de unge og lovende jentene, sier Rogn. 

Han legger til at det har blitt satset sterkere de siste åra. 

– Men nå er det tatt klare grep på dette området, med flere jenter både på elite-, rekrutt- og regionlag, sier Rogn.  

Nivået er på vei opp, ikke ned
Rogn ser samtidig at de grepene han og flere andre har tatt til orde for i flere år, begynner å gi resultater.   

– Nå ser og hører jeg at det trenes mye mer likt, i det at guttene og jentene trener like mye. Vi ser også at nivået begynner å gå opp igjen. De norske juniorjentene og yngre seniorer gjør det bedre nå i konkurranser som Skandinavisk Cup og i internasjonale junior- og U23-mesterskap, poengterer Rogn.  

Den tidligere landslagstreneren ser altså lys i enden av tunnelen, men understreker at det fortsatt vil ta noen år før det slår til for fullt. 

– Vi er på vei opp av en bølgedal, ikke ned i en, men på elitenivå vil det ta noen år til før det blir synlig. Men jeg er optimistisk, og tror det vil ha skjedd mye med norsk damelangrenn til neste OL.