Marit Bjørgen la opp verdenscupsatsingen etter OL-sesongen 2018, etter 19 år på verdenscupnivå. Etter debuten i Engelberg i Sveits 27. desember 1999 gikk hun ytterligere 343 verdenscuprenn. Hun var på pallen i 220 og vant 143 av dem (123 individuelt). 

Bjørgen står med vanvittige 15 OL-medaljer, derav åtte gull, på de fem OL’ene hun deltok i (2002, 2006, 2010, 2014 og 2018). Hun tok 18 VM-gull fordelt på de ni mesterskapene hun gikk mellom 2001 og 2017. Fire av OL-medaljene tok hun i OL 2018, og ble dermed tidenes mestvinnende vinterolympier.

Da hun tre år senere gjorde comeback som langløper sesongen 2020/21, hang hun med de beste i Ski Classics: Bjørgen gikk rett inn på pallen i Vasaloppet i sin første Ski Classics sesong. 

Nå er 44-åringen ansatt som landslagstrener for kvinnenes elitelandslag. Der blir hun en av to assistenttrenere under hovedtrener Sjur Ole Svarstad. Den andre er Pål Gunnar Mikkelsplass. 

I høst deltok Bjørgen på Forskningsdagene, der hun fortalte detaljert om hvordan hun selv trente fra junior og gjennom hele karrieren, inkludert årene etter at hun ble mor. 

14 300 treningstimer
Først og fremst trente Marit Bjørgen ekstremt mye. I løpet av de 18 årene Bjørgen var på elitelandslaget la hun ned over 14 300 treningstimer. Det tilsvarer rundt 800 timer per år i snitt, der Bjørgen økte gradvis fra 500 timer som første års senior til 950 timer på det meste.  

– Skal man lykkes kreves hardt arbeid over tid. Det er mange utøvere som har trent mer enn meg, men det er viktig å finne hva som passer for hver enkelt, sier Bjørgen.

– Som junior trente jeg 350 timer, mens jeg lå på 500 timer som første års senior. Da jeg tok mitt første VM-gull som 23-åring, trente jeg 700 timer. Som 29-åring hadde jeg en snuoperasjon med opp mot 950 timer i året. Så fikk jeg med meg seks gull fra to mesterskap etter fødsel og reduksjon av treningsmengder med 25 prosent, sa Bjørgen i forbindelse med presentasjonen i høst. 

Saken fortsetter under

Eksperimenterte med tilnærmingen
Det er ikke bare treningsvolumet som varierte på ulike tidspunkt i karrieren til Bjørgen. Også måten hun trente endret seg underveis. 

Blant annet hadde Bjørgen en periode der hun kjørte ekstreme intensitetsbolker med svært mange hardøkter. Disse øktene varte normalt fra en time og et kvarter til halvannen time. Hensikten var å øke kapasiteten. Det gjorde de også, og Bjørgen fikk en kapasitets- og nivåheving som tok henne helt opp i verdenstoppen. Samtidig gikk hun også fra sprintspesialist til distanseløper. Alle piler gikk rett opp. 

Men oppturen fikk en brå slutt. 

Les også: 
Advarer mot populær treningstrend: – Det kommer til å ligge igjen mange i grøfta etter denne bølgen også

Årevis med motgang
I flere sesonger, fra 2006 og helt fram til OL 2010 i Vancouver, slet Bjørgen med formsvikt og underpresterte. Bjørgen innrømmer at satsingen kostet mye, ikke minst mentalt, fra hun var 26 til 29 år gammel. 

– Jeg kom til et punkt hvor jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette slik, og innså at jeg ikke hadde fått vist hva jeg var god for. Jeg måtte komme til et punkt der jeg måtte ta eierskap til min egen utvikling, og satte meg mål om igjen å kjempe om medalje i OL, sier Bjørgen. 

Saken fortsetter under

Vendepunktet: Snudde opp ned på treningen
Da Bjørgen innså at hun måtte gjøre en endring, snudde hun opp ned på treningstilnærmingen. Hun vraket intensitetsbolkene og de hyppige intensive hardøktene til fordel for mye mengde på lav intensitet. Og det var mindre blodsmak på de hardøktene hun trente. 

Les også:
Petter Northug la om treningen: – Jeg går jo bare fortere og fortere

Marit Bjørgen klarte dessuten å kombinere det med å beholde perspektivet: at livet er mer enn idrettskarrieren. Det takker hun også familien for. 

– Jeg var 35 år og hadde lyst på barn, og følte samtidig at jeg ikke var ferdig med idretten. Så fikk jeg støtte hjemmefra for å fortsette videre. Fred Børre (Lundberg, tidligere kombinertløper, journ.anm.) ble hjemmeværende en periode, så jeg kunne trene, hvile og restituere. Jeg fikk god oppfølging fra Olympiatoppen om hva jeg kunne trene. Den støtten gjorde at jeg var trygg på at det jeg gjorde på trening var bra. Støtten fra forbundet var også viktig. Jeg fikk frihet til å delta på det jeg selv ønsket, og fikk lønn som landslagsutøver. I tillegg ble det tilrettelagt for å ha med familien. 

Interessert i trening? Her har vi samlet stoff om trening, treningstips, trender og forskning