26. juli falt Kari Øyre Slind ni meter, fra toppen av en innendørs klatrevegg på Oppdal. Hun landet med føttene først, brakk begge anklene og noen ribbein, slo bekkenet, rev av flere leddbånd i venstre ankel, pådro seg muskelvridninger blant annet i setet, og en real hjernerystelse. Det er ikke gitt at man overlever et slikt fall.  

Når Langrenn.com snakker med Slind på telefon fra Mallorca, bekrefter 30-åringen i Team Telemark at hun sikter mot comeback til sesongåpningen på Beitostølen. Den går om knapt en måned, fra 19. til 21. november. 

– Jeg tenker ofte på sesongåpningen på Beitostølen. Det er det jeg tenker på hver dag når jeg trener. Jeg går hele tida og kjenner etter hva jeg tror jeg kan klare, og hvordan jeg skal takle de ulike plassene i løypene der, sier Slind. 

Får det travelt 
Hvordan det vil gå på Beitostølen, er Slind usikker på. Når det gjenstår tre og en halv uke til de første rennene, har hun fortsatt mye å gjøre før hun anser seg å være konkurranseklar. 

Fram til 1. november trener Slind på middelhavsøya, der hun har gode og forutsigbare forhold for både rulleski og sykkel. Deretter håper hun det er blitt akseptable skiforhold på Oppdal, slik at hun kan få prøvd skiene også.  

– Jeg føler at det kommer til å gå veldig fort til Beito nå. Det går fint å gå rolig på rulleski, men jeg vet ikke mye om hvordan det vil føles å skulle gå fort på ski. Det er veldig mye jeg er spent på, og jeg har ikke fått målt meg mot noen andre ennå, sier Slind, og forklarer: 

– Selv om det går greit å stake på rulleski, er det noe helt annet enn å gå skirenn. Jeg har jo ikke gått på ski på snø ennå, og lurer på hvordan det vil fungere, blant annet med retningsendringer og ujevnt underlag. Rulleski er mye snillere på den måten. De øktene jeg har kjørt har også vært i flatt, lett terreng eller i motbakke. Skirenn går i høy fart, og i konkurranseløyper med masse svinger og overganger. Det blir noe helt annet.  

Fra dag til dag 
Selv om hun relativt raskt kom i gang med alternativ trening etter klatreulykken som kunne tatt livet av henne, tok det åtte uker før Slind kunne stå ordentlig på begge føttene. Det er under en måned siden hun fikk av gå-gipsen på føttene, og kunne prøve seg på rulleski på en mer normal måte. 

Slind har også måttet se an hva og hvor mye hun har kunnet trene fra dag til dag. 

– Kroppen har vært igjennom en veldig tøff belastning. Noen dager går det greit, og jeg kan trene bra i en hel uke. Så kan jeg ha en uke der jeg ikke har noe overskudd i det hele tatt, og jeg må ta det veldig med ro. Det går veldig opp og ned, og i rykk og napp, sier hun. 

Svært alternativ høstsesong
Oppkjøringen mot sesongen har i det hele tatt vært alt annet enn normal etter den dramatiske klatreulykken i slutten av juli. 

Totalt sett har det meste av mengdetrening og intervaller vært kjørt på sykkel og stakemaskin.

Det betyr at hun ofte kjører kombinasjonsøkter, der hun for eksempel varmer opp på sykkel, kjører stakeintervaller på stakemaskin, og så tar nedkjøringen på sykkel. Hun er livredd for å skade de friske kroppsdelene fordi hun er for ivrig i opptreningen. 

– Jeg har vært veldig bevisst på å være konservativ på mengde og intensitet, slik at jeg ikke pådrar meg noen belastningsskader i tillegg til skadene fra ulykka. Det har jeg brent meg på i skadeperioder før, og blitt sykt ivrig. Men hvis jeg skulle få trøbbel med armene også, da er jeg virkelig ute og kjøre. Da har jeg jo ikke noe trene med, sier Slind. 

– Jeg får trent det meste av rolig langkjøring, og føler at jeg har funnet en bra balanse, men det er først de siste ukene jeg har kunnet øke belastningen og trene mer ordentlige økter, sier hun. 

Fortsatt må Slind ta hensyn til hvor mye hun kan belaste føttene, og spesielt foten der hun skadet sener og leddbånd i tillegg til bruddene. 

– Det kan gå bra i 10-15 minutter før jeg hovner opp, og da mister jeg litt av finmotorikken. Jeg har også en skrue i den ene foten, som sitter midt på ankelknoken. Den gir meg litt problemer når jeg skal skøyte. Jeg har laget meg en pute jeg bruker for å avlaste trykkpunktet på den, men etter litt tid blir den flat og kompakt og da hjelper det ikke så mye lenger, forklarer Slind. 

Utviklet andre egenskaper
Samtidig ser Slind at den alternative oppkjøringen har gitt henne muligheter til å utvikle egenskaper hun normalt ikke prioriterer like høyt. 

– Jeg har måttet finne på ting å gjøre som er utviklende når jeg ikke har kunnet trene som normalt. Siden jeg ikke kunne belaste føttene, har jeg jo staket veldig mye i høst. Det er noe jeg ikke har prioritert så høyt før, så jeg vil bli veldig overrasket hvis jeg ikke har hevet meg i staking, sier hun. 

Drømmer om medaljer
Resultatene fra sesongåpningen på Beitostølen er uansett underordnet for Slind i denne omgang. 

– Jeg kan ikke garantere at jeg stiller på Beitostølen, men det plan A, og det er det jeg trener mot hver eneste dag. Og hvis jeg klarer det, så forventer jeg ikke at jeg skal være god nok til å konkurrere på toppnivå i Norge i slutten av november, sier Kari Øyre Slind til Langrenn.com. 

Men at hun vil tilbake i verdenstoppen, det er hun ikke i tvil om, og ambisjonene er skyhøye. 

– Det er vel slik toppidrettsutøvere er skrudd sammen. Jeg har vært reserve til et par mesterskap før. Nå vil jeg være med og delta, og jeg drømmer jo om medaljer.