I 2004 sa moldejenta takk for seg i langrennsløypa. Marit Roaldset Bjerkeli begrunnet den gang karrierepunktumet med motivasjonssvikt.

10 år senere er hun gift, har tre barn og er bosatt i hjembyen Molde sammen med mannen og tidligere toppsprinter Håvard Bjerkeli.

– For åtte år siden flytta vi tilbake til Molde og bygde hus. Jeg tok en mastergrad i pedagogikk da jeg var ferdig som skiløper og jobber nå som lærer på ungdomsskole, forteller Marit.

Rett avgjørelse
På starten av dette årtusenet var hun en av landets mest lovende løpere. Som 18-åring slo hun gjennom med en fjerdeplass under junior-VM i Asiago i 1996.

Løperne som plasserte seg foran den gangen ble senere både verdensmestere og olympisk mestere, i Julia Tchepalova og Kristina Smigun.

Roaldset Bjerkeli kom seg til to verdensmesterskap, med en 15. plass fra 15 kilometeren i Lahti i 2001 som beste plassering.

Hun er langt i fra bitter over at hun ikke klarte å ta det siste steget til topps.

– Jeg har alltid vært en utålmodig type og torde nok ikke å ofre alt som måtte til for å nå toppen. Da jeg la opp følte jeg at jeg hadde brukt nok tid på å bli best, og tenkte at livet måtte gå videre. Jeg syns jeg fikk ut det jeg kunne, og har aldri angret. For meg var det en rett avgjørelse, konstaterer hun.

Når hun nå tenker tilbake på sitt tidligere liv som toppidrettsutøver er det ikke de gode resultatene som først og fremst dukker opp.

– Det er bare positive minner, spesielt fra alt det sosiale vi hadde på laget. Jeg tenker ofte tilbake på den tida – det var jo en stor del av livet mitt. Resultatene husker jeg egentlig ikke så mye av, ler hun.

Seks ganger var hun i alle fall inne blant de sju beste i verdenscupen, med en fjerdeplass som beste plassering. Den tok hun på den klassiske sprinten i Engelberg så langt tilbake som i 1999.

God kontakt med Bjørgen
Fortsatt har hun god kontakt med mange i miljøet, selv om hun ikke er den som følger langrennsporten tettest.

– Man skulle kanskje tro at vi som tidligere skiløpere begge to følger godt med, men det gjør vi ikke i det hele tatt. Vi prioriterer heller å trene selv enn å se skirenn på TV, forteller Marit som fortsatt holder seg i god form.

– Jeg slenger meg med på noen lokale ritt og løp, og prøver å få trent litt i en travel hverdag. Får jeg til tre økter en uke, har det vært en god uke.

Når 37-åringen en sjelden gang får med seg skirenn på TV, er det flere av de gamle lagvenninnene som fortsatt dukker opp.

– Det er litt rart å se Vibeke, Marit og Kristin fortsatt konkurrere og tenke på hvor jeg hadde vært hvis jeg ikke hadde sluttet. Spesielt nå under OL i Sotsji, siden jeg ikke fikk med meg noen olympiske leker, sier hun som stod på startstreken i Lahti og Val di Fiemme, men som ikke ble tatt ut til OL i Salt Lake City.

Fra utsiden ser hun også at langrennsporten har endret seg siden hun la skiene på hylla.

– Rammene rundt er mye mer profesjonelle i dag. De fokuserer mer på hele mennesket, med kosthold og det mentale. Der tror jeg at jeg hadde mye å hente. Kapasiteten og teknikken tror jeg var god nok, men jeg sleit litt med å være tøff nok i hodet, forklarer hun og forteller at hun fortsatt har god kontakt med navnesøster Marit Bjørgen.

Bruker fortsatt skiene
Helt borte fra langrennsporten er den tidligere klassiskspesialisten ikke. I tillegg til å være trener for treningsgruppene til barna i skiklubben i Molde, holder skiekteparet stadig vekk teknikkurs.

– Vi lærer bort teknikk både til mindre klubber og mosjonister. Det er veldig kjekt å få bidra på den måten.

I hjembyen blir de to gamle landslagsløperne fortsatt kjent igjen.

– Molde er en liten by, så vi har nok fortsatt kjente navn, ler Marit Roaldset Bjerkeli.