Amerikanske Novie McCabe gikk direkte fra juniortilværelsen opp i snakkis-kategorien internasjonalt i verdenscupen i vinter.

Den amerikanske førsteårssenioren Novie McCabe har unektelig markert seg i debutsesongen på verdenscupnivå. Blant vinterens meritter er en sjuendeplass i Tour de Ski, sågar på den siste etappen opp den brutale monsterbakken Alpe Cermis, en sjetteplass fra OL-stafetten og 18.-plass i på tremila siste dag av OL i Beijing i februar. 

I tillegg står 20-åringen med en rekke seiere og pallplasser i nasjonale FIS-renn, samt at hun gjorde nærmest rent bord på det amerikanske universitetsmesterskapet NCAA Championships i mars. 

Langrenn.com tok en prat med Novie McCabe, som er ansett å være en klar avtaker når veteranene Jessie Diggins og Rosie Brennan en gang legger opp. Selv mener Novie at hun bare er en av flere unge lovende løpere i det amerikanske landslaget. 

– Vi er et ekstremt bra lag, og jeg lærer veldig mye av de eldre jentene på laget. Og jeg er utrolig takknemlig for alle de erfaringene de har gjort seg, og at de deler dem så generøst med oss nye, backer oss opp så godt og jeg føler virkelig at de vil oss alt godt.  

Les også
USA fant X-faktoren: – Det er mange treningsopplegg som kan føre til gode prestasjoner. Men løperne har bare ett landslag

Saken fortsetter under

Hadde du forventet å bli tatt ut til verdenscup og OL allerede din første seniorsesong? 
– Egentlig ikke, eller kanskje litt. I sommer var OL i Beijing et drømmemål der framme og noe jeg hadde i bakhodet, men utover høsten trodde jeg virkelig ikke at det var innenfor rekkevidde i år. 

McCabe forklarer at for henne var det flaks at alle verdenscupene etter jul ble avlyst. 

– Jeg klarte å komme meg inn blant de topp 30 i verdenscupen i Tour de Ski, og da var jeg innenfor kravet for OL-uttak. Og så var det jo ikke flere renn før OL, og da ble jeg tatt ut. Så jeg hadde flaks med å få inn et bra løp før alt ble avlyst. 

Hva tar du med deg fra debutsesongen på seniornivå? 
– Først og fremst at jeg har mye å ta tak i. Nivået er ekstremt høyt, og du får brutalt vite akkurat hva du må jobbe med. Jeg må heve meg mye på sprint og på det å gå i felt, og jeg må bli bedre til å takle tekniske løyper med masse overganger og ulike terrengtyper. Men jeg har virkelig lyst til å gjøre mer av alt dette, og er utrolig motivert. 

Hva er målet ditt? 
– Det var veldig moro å være med i OL, så har jeg lyst til å være med neste gang, i 2026. Da håper jeg å være i en posisjon der jeg kan kjempe om medaljer. Stafett henger også veldig høyt. I år ble vi nummer seks, men det hadde vært kult å være på et lag som tar medalje. 

Hvor langt opp er det dit? 
– Oj. Det er ganske langt dit. Først må jeg komme på et stabilt høyere nivå internasjonalt. Men det er fire år til neste OL, så jeg håper at jeg skal klare å ta noen steg før det. Jeg vet i hvert fall hva jeg må jobbe med. 

Hva er dine styrker, og hvordan utnytter du det? 
– Jeg er best når det er skikkelig hardt, og vi har lange bakker med ganske lik stigning. Da klarer jeg ofte å finne et bra gir der jeg bare kan male på i mitt eget tempo. Når jeg kan komme i den sonen, da går jeg teknisk bra og gjør det bra. Det var slik det var i monsterbakken i Tour de Ski, og på tremila i OL. 

Er du en som liker å ha det vondt da? 
– Absolutt ikke. Og jeg tror det er frykten for hvor vondt jeg vet det kommer til å bli som gjør at jeg blir nervøs før renn. Men jeg har lært meg at det er OK å ikke elske å ha det vondt. Det tror jeg hjelper meg å ha det vondt, faktisk. 

Ikke gitt å lykkes 
Novie McCabe kommer fra Mazama utenfor småbyen Winthrop i staten Washington øst i USA. Som så mange unge, ambisiøse langrennsløpere, er Novie oppvokst i en aktiv familie i et nabolag der «alle» driver med langrenn. 

Moren, Laura McCabe, var selv på det amerikanske langrennslandslaget i en årrekke, og deltok både i OL på Lillehammer i 1994 og i Nagano i 1998. Nå er hun skitrener på heltid, både lokalt og regionalt. 

Noen stor familie har hun ikke. Faren døde av kreft da hun var sju, og lillesøsteren Dash knapt fire år. Etter det har moren vært alene med de to jentene. 

– Mamma jobbet alltid. Hun hadde fullt opp med å drive pappas kunstbusiness videre, samt at hun var skitrener på fulltid også. Sånn er det fortsatt, forteller McCabe.

– Men vi var heldige som vokste opp i et nabolag med masse andre unger, så det var alltid noen å være sammen med, og mødrene våre byttet på med kjøring og henting og slikt, minnes hun.

Det er en av grunnene til at langrenn tidlig ble en lidenskap for McCabe. 

– Vi ble tatt med ut på ski og på tur hele tida da vi var små, og jeg tror nok det ga oss et solid fysisk grunnlag. Da jeg ble større, var det på skitrening jeg traff alle vennene mine, og etter hvert fikk vi reise rundt og gå renn på nye steder og møte masse nye folk. Da så jeg at det å satse seriøst på langrenn kunne åpne nye muligheter for meg, sier hun, og fortsetter: 

– Da jeg ble større var mamma etterhvert trener for meg også. Det er klart det er nyttig for meg at hun har den bakgrunnen hun har. Da vet hun hva det dreier seg om, vi kan diskutere trening og hun hjelper meg mye, sier McCabe. 

Saken fortsetter under

Tre år med sjukdom 
Selv om den lovende U23-løperen kommer fra en aktiv og langrennsinteressert familie og har en mor med to OL på CV’en, har hun ikke hatt noe straight shot til pallen.

For snart tre år siden fikk McCabe kyssesyken. Det varte i mange måneder før hun fant ut av hva det var. Samtidig fikk hun også påvist cøliaki, alvorlig glutenallergi. Kombinasjonen gjorde det ekstra vanskelig å oppdage begge deler. 

– Jeg var bare sjuk og trøtt, og gikk og hanglet lenge. Jeg var sliten hele tida, hadde skyhøy puls og var svimmel, og det føltes som at jeg konstant hadde for lavt blodsukker. Og ingen skjønte hva det var. Men så oppdaget vi cøliakien, og da tok jeg masse blodprøver. De viste at jeg sannsynligvis hadde hatt kyssesyken, men jeg har faktisk aldri fått en separat diagnose på det, sier McCabe. 

Da hun kuttet ut alt med gluten, ble hun bedre, men det gikk på ingen måte over natta.

– Jeg følte meg fortsatt skikkelig sjaber ganske lenge etter at jeg sluttet med gluten. Men etter hvert merket jeg at det gikk bedre, spesielt på trening. Det var utrolig deilig. 

Etterpå gikk det ytterligere mange måneder før hun kunne trene for fullt. 

– Det var egentlig ikke før fjorårssesongen at jeg var skikkelig i siget igjen. Etter at jeg ble bedre, var jeg så gira på å trene hardt og mye igjen, så det ble noen runder med overtrening og perioder jeg måtte ta et steg tilbake og trappe ned litt for å unngå å grave meg helt ned, sier McCabe.  

Men nå føler Novie McCabe at hun har fått kontroll på både treningen og kostholdet. 

– Jeg vet mer hva jeg tåler av trening, nå som jeg har bommet noen ganger. Og med kostholdet er det også greit nå. Hjemme har jeg jo min egen mat. På restaurant kan det være litt vanskeligere, men når vi er ute med laget på verdenscup, går det fint. Og slik sett er det å reise i Europa egentlig en drøm. Der er utvalget av glutenfritt mye større, og produktene smaker mye bedre også.