KRONIKK: Lørdag står vi foran den mest ærlige prøven i langrenn: fem mil klassisk i OL. På start er to løpere som på papiret ikke skulle vært der – men som likevel er det. Det handler om valg.

Av Per Øyvind Torvik, faggruppeleder for kroppsøving, idrett og friluftsliv ved Nord universitet.

Dette er en kronikk. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her [email protected]

Lørdag står vi foran den mest ærlige prøven vi har i langrenn. Fem mil klassisk i OL. Det er ikke en konkurranse der du kan gjemme deg. Du kan være heldig med ski, du kan være smart taktisk og du kan ha en god dag. Men over fem mil blir du målt på det som faktisk teller; om du har gjort jobben, riktig nok, lenge nok og med høy nok kvalitet.

På start står to løpere som på papiret ikke skulle vært der, men som likevel står der. Thomas Hjalmar Maloney Westgaard for Irland. Emil Iversen for Norge. Begge fra IL Varden i Meråker. Begge med Trøndelag, Steinkjer og Meråker VGS og Nord universitet som en rød tråd i utviklingen. Og begge med en historie som er helt forskjellig, men som likevel peker mot det samme.

Se også: Disse går OL-femmila for Norge

For det er én ting jeg har lært av å jobbe tett på utøvere i mange år.

Utvikling er sjelden et mysterium. Det er oftere et mønster. Og det mønsteret er ofte brutalt enkelt. Du blir god til det du øver på, noe som også betyr at du blir dårlig om du øver dårlig.

Hvis du følger en plan som ikke gir deg de resultater du vil ha, så må du endre planen. Ikke bare trene litt til, men faktisk endre. Du kan ikke forvente et annet resultat hvis du gjør det samme som før. Og du får sjelden framgang av å bare gjøre mer av det som ikke virker. Det høres banalt ut, men i praksis er det akkurat her mange stopper. De jobber hardt, men de jobber på feil måte. De står i det, men de står i feil retning.

Thomas sin historie er et godt eksempel på dette.

Mange vet at han er vokst opp i Norge, men ikke alle ser rammene han kom fra. Leka er ei øy ute på Namdalskysten. Fantastisk plass å vokse opp, men det er ikke et sted som serverer deg perfekte skiforhold. Med slike rammer blir ett valg helt avgjørende hvis du vil langt: du må oppsøke et miljø som gir deg muligheter du ikke har hjemme. Du må få snø, du må få sparring, du må få folk rundt deg som kan mer enn deg, og som vil deg vel. Du må inn i et beriket miljø som er skapt for den utvikling du vil ha.

Så Thomas flyttet. Først Steinkjer VGS, så Meråker. Og her kommer en av de tingene som betyr mest i all prestasjonsutvikling, men som nesten ingen snakker om når de skal forklare suksess: hvem som ser deg før du er noen?

Hallstein Bøgseth i Steinkjer så noe i Thomas og tok ham inn.

Alle som kjenner Hallstein, vet at han ikke lar seg imponere av prat. Han har selv medaljer fra OL og VM i kombinert og vet hva som kreves. Men han vet også noe annet. At en kropp som ser litt hengslete og ukoordinert ut som 17-åring, ikke nødvendigvis sier noe om hva som kan komme hvis du får riktig oppfølging over tid. Talent er ikke det samme som ferdig. Og ferdige er nesten ingen som junior.

Så skjedde det som nesten alltid må skje hvis en utøver skal ta nivå. Planen ble ikke bare fulgt, den ble justert når den ikke virket. Holdningen ble ikke bare snakket om, den ble trent. Og miljøet ble ikke bare et sted å være, men et sted som dro ham fram.

Det er også her Ole Jørgen Bruvoll blir et relevant eksempel.

Bruvoll var del av det samme utviklingsløpet, og mange husker den juniorstafetten i Mo i Rana der miljøet fra Steinkjer og Meråker var synlig i praksis. Poenget mitt er ikke én stafett. Poenget er hva som skjer når flere i samme miljø lærer å jobbe riktig over tid, og drar hverandre opp.

Og så kommer Frode Estil inn.

Frode har vært en nøkkelperson for Meråker-miljøet og for kunnskapsbasen vi har bygd opp over tid. For Emil var Frode sentral i de viktige årene på Meråker VGS, der grunnmuren ble lagt. For Thomas ble Frode også viktig da han kom inn i miljøet og fikk tilgang til den samme kompetansen, Frodes suksessoppskrift, den samme treningskulturen og den samme standarden for hva som er kvalitet i arbeid. Det er ikke tilfeldig at utøvere som ikke så «geniale» ut som 17-åringer, plutselig blir veldig gode etter noen år i et miljø som kan faget og som orker å stå i prosessen.

Den biten undervurderer folk.

De tror «glede» er kos, og at toppidrett er lidelse. Det er feil. De beste er ofte oppglødde, også når økta er kjedelig. De finner mening i det. Jeg har sett det så mange ganger her. Du setter bakkeløp på planen, og noen sier «det blir dritartig», mens andre sier «det blir helt jævlig». Eldar Rønning var alltid av den første typen. Han kunne være ordentlig sliten, men han var likevel på. Den holdningen er ikke bare personlighet. Den er en del av prestasjonen.

Thomas tok også et strategisk valg som mange misforstår.

Han valgte å representere Irland. For noen høres det ut som en snarvei. Men det er ikke snarvei til nivået. Det er en vei til muligheten til å få konkurrere på nivået. Og den læringen er brutal og verdifull. Du får se hvor du taper tid, og du får kjenne på kroppen hva som skjer når du ikke har kontroll på ernæring, løpsdisponering, teknikk under slit, eller bare det å tåle feltet når det går fort.

Her er Lotte Lie et veldig godt eksempel fra samme løp.

Lotte gikk samme retning, fra Skatval via Meråker og videre inn i Nord universitet sitt opplegg, og valgte å representere Belgia. Det gjorde veien til mesterskap kortere, men det fjernet ikke kravene. Det ga henne tilgang til det høyeste nivået, og dermed også til den viktigste kunnskapen av alle, den du får når du faktisk må levere.

Emil Iversen sin historie er like interessant, bare fra en annen vinkel.

Emil var ikke et ferdig produkt som 17-åring. Han hadde også et veivalg, og mange vet at han var usikker på om han skulle velge fotball eller ski. Han valgte ski, og tok sjumilsstøvlene på. Under Frode Estil og Meråker VGS-miljøet fikk han både treningskultur og rammer som gjorde at utviklingen skjøt fart.

Så kom det som alltid kommer i en lang karriere: perioder der det ikke stemmer.

Og det er her vi ser hvem som faktisk har evne til å utvikle seg. For den største fella i toppidrett er ikke å mislykkes. Den største fella er å fortsette på autopilot når du ikke får det resultatet du vil ha. Mange tenker at løsningen alltid er å stå i det og jobbe hardere. Men hardt arbeid er ikke en garanti hvis du gjør de samme feilene litt oftere.

Emil har hatt perioder der han måtte snu. Og i år ser vi tydelig at han har gjort grep. Livsstil. Kosthold. Struktur. Og ikke minst miljø. Han koblet seg tett på Johannes Høstflot Klæbo som treningskompis. Det er ikke tilfeldig. Hvis du vil ha et annet nivå, så må du inn i et miljø der den standarden er normal. Du kan ikke sitte alene og håpe at du blir verdensklasse i et vakuum. Du må bli dratt, du må bli utfordret, du må få speil.

Og når du har et miljø som gjør at du faktisk synes det er artig å trene igjen, da kommer kvaliteten tilbake. Da kommer kontinuiteten. Da kommer resultatet.

Det er derfor jeg mener disse fire prinsippene ikke bare er fine ord, men konkrete arbeidskrav.

Du må endre hvis planen ikke virker. For du kan ikke forvente et nytt resultat om du gjør det samme som før. Du får sjelden framgang av å gjøre mer av det som ikke virker. Og du må være i et miljø som beriker deg, ikke tapper deg. Du må omgås personer som har en kunnskapsbase som bringer de resultater du vil ha.

Det gjelder i idrett, men det gjelder like mye i alt annet. Hvor mye lærer du tysk språk hvis du hater det, ikke forstår hvorfor du skal lære det, og ikke har tro på at det betyr noe? Ingenting. Sånn er det med trening også. Du kan tåle mye, men du kan ikke utvikle deg best mulig hvis du hele tiden trener med motvilje. De beste finner en måte å like arbeidet på. De finner glede i det som for andre ser monotont og trivielt ut.

Og det er her Nord universitet og Meråker-miljøet kommer inn, og det er grunnen til at jeg skriver denne kronikken som faggruppeleder. Dette handler ikke bare om to løpere. Det handler om en filosofi vi har jobbet etter i mange år.

Kunnskap er power.

Kunnskap omsatt i praksis er superpower. Og kunnskap omsatt i praksis minus interferens – alt det som stjeler kvalitet uten at du alltid ser det, små skader, små sykdommer, litt for lite søvn, litt for dårlig ernæring, litt for mye stress – det er det som over tid blir suksess eller stagnasjon.

Vi har i mange år skreddersydd studier i idrett tilpasset toppidrettsutøvere i langrenn, skiskyting og randonee. Og i årets vinter-OL er det over 20 utøvere og ledere som har gått dette løpet, via Steinkjer og Meråker VGS og videre til Nord universitet. Det sier noe om at modellen virker. Ikke fordi vi har funnet en hemmelig økt, men fordi vi jobber kunnskapsbasert, vi jobber langsiktig, og vi bygger mennesker som kan ta gode valg selv.

Så tilbake til lørdag. Femmila i Val di Fiemme.

Thomas står der som et produkt av valg. Valg om å flytte, valg om å bygge miljø, valg om å endre plan når det trengs, valg om å representere Irland, og valg om å bygge kunnskapsbasen sin videre.

Emil står der som et produkt av evne til å justere når det ikke gikk som han ville. Til å ta grep, og til å endre hverdagen. Til å oppsøke et miljø som stiller krav, men som også gir deg energi, og til å finne gleden i arbeidet igjen.

To ulike historier. Samme mekanikk.

Og det er det som gjør at det nesten er utrolig at de er på start. Ikke fordi det er flaks. Men fordi det er konsekvens. Over tid.
Lørdag får de samme spørsmål av løypa, som alle andre i feltet:
Har du gjort jobben?
Riktig?
Lenge nok?
Med høy nok kvalitet?
Femmila lyver ikke. Den bare svarer.

Av Per Øyvind Torvik, faggruppeleder for kroppsøving, idrett og friluftsliv ved Nord universitet.

Dette er en kronikk. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kommentarer, kronikker og debattinnlegg til Langrenn.com her [email protected]