Midt i landslagsstormen – måtte ta kritikken
Det har stormet skikkelig rundt uttaket av langrennslandslaget. «Alle» i Norge virker som om de har en mening om at løpere ble «tvunget» inn på landslaget mot sin vilje. Midt i stormen står skiforbundets landslagssjef, som har måttet tåle mye kritikk for måten forbundet har tvunget løperne på landslag for å få gå verdenscup og VM.
Per Elias Kalfoss har hatt en tøff mai måned etter at landslagene ble klare, eller kanskje enda tøffere innen de ble offentliggjort.
Løpere som for eksempel Astrid Øyre Slind, Karoline Grøtting og Karoline Simpson-Larsen ønsket å være på sine privatlag også foran neste sesong. Dessuten måtte man bli enige om hvilke særfordeler Johannes Høflot Klæbo skulle få for å ikke hoppe av landslagsvirksomheten igjen.
Derfor var det mange som reagerte da skiforbunet krevde at løperne skulle være en del av landslaget for å få gå verdenscup og VM.
– Helt uhørt, mente mange.
Midt i stormen har Per Elias Kalfoss stått. Lederen som etter å ha samarbeidet i flere år med den tidligere langrennssjefen Espen Bjervig tok over ansvaret.
Med røtter fra Trysil. Der bruker man jo å være rolige og sindige. Slike Ola Lunde-typer som sier ”midt i” eller ”treff høger”.
Stort ansvaret og store forventninger
– Jeg kjenner jo på det. Jeg føler jeg må bære et ganske stort ansvar i forhold til forventninger fra veldig mange i Norge, sier Kalfoss til Østlendingen.
En av de som kritiserte uttakket hardt var Nettavisens Ernst Lersveen, mangeårig TV2-reporter.
Lersveen omtalte prosessen som kaotisk og truende overfor utøverne. Da reagerte Kalfoss.
– Jeg må jo være ydmyk for at vi selvfølgelig kan bli flinkere òg. Men jeg vil jo si at det i hvertfall ikke er en helt riktig beskrivelse av hvordan prosessen er, sier han videre til Østlendingen.
– Det blir jo veldig mange som tror og mener noe om hvordan vi jobber. Det absolutt rom for å gjøre ting bedre, men det er i hvert fall ikke alltid at sånn som det beskrives.
– Alle vil jo det samme, det er jo at du skal være i en god form til å gå v-cup og VM til vinteren. Men de vil gjøre det med litt forskjellige ting. Så må vi prøve å sy det sammen, da. Og det er det som er jobben, sier Kalfoss, som til slutt fikk ja fra de løperne de ville ha med på landslaget.

Jobb til over OL 2030
Per Elias Kalfoss skal styre det norske langrennslandslaget til over neste OL i Frankrike i 2030. Nå som uttaket er klart er landslaget allerede igang med samlinger og jobb for å være på topp til VM i Falun i 2027.
Tryslingen i sjefsstolen er overrasket over hvor stor interessen er for landslaget og hvilket ansvaret som følger med å lede laget.
– Det har vært hektisk. Om ikke døgnet rundt, så fra sju-åtte om morgenen til ti om kvelden, beskriver Kalfoss perioden fram til landslagsgruppene var klare.
På noen få dager etter sesongslutt forteller Kalfoss at han satt i 38 møter.
– Fra sesongslutt har vi 20 dager på oss for å få på plass et landslag, før vi har vår deadline, sier landslagssjefen.
Kommer fra kombinert
At det ble langrenn for Per Elias Kalfoss var ikke helt gitt. Han kommer fra kombinert, og faren Arnfinn Kalfoss var trener hjemme i Trysil. Etter hvert også landslagstrener i kombinert.
– Jeg vokste jo opp med at landslagsløpere i kombinert bodde hjemme hos oss, forteller Kalfoss til lokalavisen.
I 2007 ble Arnfinn Kalfoss nominert til «Årets ildsjel» på Idrettsgallaen.
Miljøet faren skapte i Trysil er noe Kalfoss forsøker å gjenskape i sin nåværende rolle.
– Oppveksten i Trysil, og betydningen av det fellesskapet, at alle skal være med og være en del av noe. Det har nok satt sine tydelige spor og betydd mye for meg.
Kalfoss er tydelig at landslagsmodellen fortsatt fungerer og er viktig. Det er fordi den er det økonomiske fundamentet for stort sett alt det norsk langrenn leverer.
– Det å være på landslag er egentlig å bidra en del til kollektivet. At du, som en litt kjent utøver er med på å være en profil som vi kan selge til partnere og kommersielle aktører for å få inn penger til å bruke på norsk langrenn. Uten de hadde vi ikke hatt renn og skirenn.
Likevel var det altså veldig mange som reagerte da skiforbundet sa nei til utøverne som ønsket å trene utenfor landslagsvirksomheten.










