I tre uker har jeg jobbet som en gal for å få kroppen i form, og for å finne
den lysten og motivasjonen som skal til for å kjempe helt i toppen i et VM. Og
jeg har virkelig hatt tro på at jeg skulle greie det. Særlig etter det
oppløftende resultatet i Estland forrige helg. Derfor svir det ekstra når det
går som dag.

I går startet vi sent. Klokka 14.41 gikk jeg ut. Det ble en laaang morgen.
Spiste frokost allerede halv ni. Deretter ble det venting, venting og atter
venting. Det er helt forferdelig. Siste måltidet er alltid tre timer før start.
Da begynner de faste rutinene.

-Blodtester(for de som blir trekt ut til det).

-Testing av ski.

Oppvarming.

Jeg fikk egentlig aldri den helt gode følelsen i går. Det gikk tungt på
oppvarmingen. Beina var stive og tunge. Derfor var jeg ekstra spent og litt
usikker før start. Men jeg var innstilt på å henge med fra første stavtak. Det
gikk forsåvidt greit, men det gikk liksom ikke av seg selv. Beina var stive og
jeg måtte kjempe hele veien. Allerede på seks kilometer begynte det å butte for
alvor, og på åtte var det helt stopp. Bokstavlig talt. I et halvt minutt. Var
pinne stiv i hver muskel i hele kroppen og det var umulig å holde farten oppe.
Derfra var det bare å karre seg inn på en eller annen måte.

Følelsen jeg hadde i dag er lik den jeg har hatt i hele år. Helt siden
september. Jeg klarer ikke å hente meg inn igjen i de lette partiene, og
melkesyra bygger seg opp helt til det er stopp. Hva det skyldes er vanskelig å
si. Men det er ikke for lite trening, dårlig grunnlag eller sykdom av noe slag.
Det vet jeg. Jeg fikk en smell på grunn av mye trening og stress tidlig i høst,
og etter det har det vært tungt. Kanskje henger det igjen?

De ubehaglige spørsmålene haglet mot meg hele gårsdagen. Hva skjedde?
Hvorfor? Skal du gå flere renn i VM? Er du alvorlig syk? Har du trent for lite?
Skal du legge opp nå? Hvordan tror du det går på jaktstarten? Det er ikke alltid
like lett å svare fornuftig på alt når man er helt knekt. Det er lett å tenke
negativt.

Idag fikk jeg meg en real knekk, og det blir tøft å komme seg opp igjen.
Men langrenn er en stor del av livet mitt, og jeg vet at jeg
skal komme tilbake. Bare jeg får litt tid på meg. Det kommer flere
muligheter!

Hilsen Thomas