Melkesyra hoper seg opp. Det ble en ny sprekk, selv om denne gangen klarte
jeg å komme meg til mål på en noenlunde grei måte. Kampen om gullet var tapt.
Andre del av jaktstarten var tung.

Helt forferdelig. Ikke bare bare fordi jeg må slite som en gal, og melkesyra
ligger oppunder ørene. Men fordi jeg vet så godt hvordan det KAN være. Eller
SKAL være. De dagene alt er perfekt. Når man kan råspringe bakkene, pøse på med
krefter, og alltid være klar for mer. På mange måter er det den følelsen som er
hovedmålet.

Jeg trener hele året for å få kroppen til å fungere optimalt, og da er jeg
ikke fornøyd før det skjer. Selv om det skulle bli seier. I dag ble det
sjetteplass. Og det kan jeg takke det norske smøreteamet for. Jeg hadde
fantastiske ski. De siste to kilometerne kjørte jeg slalåm mellom løperne, og
tok inn 15-20 sekunder på sjettemann. DA var langrenn gøy igjen.

Som lag fungerte det brukbart i dag. Men det er ikke godt nok for norsk
presse. Det ble slakt. Egentlig har jeg aldri forstått deres tenkemåte. På
Beitostølen tidlig i vinter ble vi kritisert for å være for gode. Sjudobbelt
norsk ødela sporten. Idag får vi kritikk fordi vi var for dårlige. Blir de aldri
fornøyd?

Jeg registrerer også at de tingene jeg ble rost for å gjennomføre når det
gikk bra, også blir brukt mot meg når det går dårlig. Det er ikke alltid like
lett når alle skal ha en mening om det vi gjør. Neste konkurranse for min del
blir sprint onsdag. Og igjen har jeg et lite håp om å nå min målsetning – et
gull!

Thomas