I 1929 sikret Sven Utterstrøm Sveriges første seier på femmila i Holmenkollen. Her er hans egen oppskrift: «Hur jag vann Holmenkollrennet». Erfaringene er fortsatt gyldige – nesten hundre år senere.

La oss først se litt på bakgrunnen.

Den olympiske vinteren 1928. Uttern – som han ble kalt – var i en årrekke en av Sveriges fremste langrennsløpere. Han var kjent for spennende dueller med landsmannen Per Erik Hedlund. De to kameratene var bedre forberedt til konkurransene i St Moritz enn noen av de andre svenske skiløperne på den tiden. Magasinet All Sport beskrev duoen slik:

«Skidat hade de gjort tillsammans, jagat över fjällvidder tillsammans, bott tilsammans och över huvud taget växt i hop till ett oskiljaktigt par.»

Hedlund tok olympisk gull på femmila i Sveits det året. Uttern ble syk og havnet uten medalje. Men sesongen hadde mer å by på.

Dobbelt i Vasaloppet. Tilbake i Sverige var Vasaloppet det store målet. Uttern og Hedlund fulgte hverandre hele veien, og gikk sammen over målstreken til ny rekord på 5.33.23. De to kompisene oppsummerte selv slik:

«Vi var bra den vintern, vi var lika bra dessutom. Vi hade tränat tilsammans så länge, att vi precis kände till varandras styrke och svagheter. Vi försökte avgöra tävlingen under loppet men när ingen kunde dra ifrån den andre, så besløt vi en mil före Mora, att göra sällskap in. Det fantes inte en segrare den dagen utan två.»

Halve medaljer og gentlemans agreement. Juryen aksepterte imidlertid ikke denne overenskomsten mellom konkurrentene. Hedlund ble dømt først.

De to gode kameratene reagerte med følgende mottrekk: De delte medaljene i to, og smidde sine egne, med en halvdel gull og den andre halvdelen sølv. Dessuten besluttet de å aldri mer stille til start i Vasaloppet.

Holmenkollen 1929. Hedlund og Uttern ble tatt ut til å representere Sverige i Holmenkollen dette året. Treningen ble målbevisst lagt opp allerede fra høsten. På nyåret slo de seg sammen nord for Boden, og siktet inn mot å komme i form som aldri tidligere. De fant frem til «utsökt Holmenkollen-tärreng der vi specialiserade oss på uppförsåkning och utförslöpning, då vi visste att rennet i Holmenkollen mest liknade berg- och dalbana.»

Svensk presse knurret over at det kun var Hedlund og Utterström som fikk tatt ut til Holmenkollen det året. Karene viste ingen overbevisende form i mesterskapene gjennom vinteren. Det var likevel to innbitte og veltrente menn som reiste over grensen for å representere Sverige.

De fikk en uke i Oslo for akklimatisering og hvile etter det svenske mesterskapet.

– Någon nämvvärd träning förekom icke, fortalte Uttern senere.

Hemmelig løype. Dagen før rennet ble en skisse over traseen publisert. Ifølge norsk presse den hardeste løypa som til da hadde blitt laget for et Holmenkollrenn. De siste 8 kilometerne var sammenhengende stigning fra Sørkedalen og opp til Tryvann og Frognerseteren.

Utterströms oppskrift. Han mente at riktig utgangsfart var av stor betydning for et godt resultat i en femmil. De første kilometrene ble brukt til oppvarming. På den siste matstasjonen ved Pinsli i Sørkedalen hadde han ett minutts forsprang på den hardeste konkurrenten, Arne Rustadstuen. Likevel tok Uttern seg tid til en god pause:

«I lugn och ro satte jag mig på en bänk avsedd för löparna at sitta på under intagande av förfriskningar. En filt slängdes över mina axlar. Jag tog igjen mig i två minuter».

Med pausen hadde han altså gitt konkurrenten et helt minutts forsprang. Et iskaldt trekk, som bidro til å sikre seieren med tiden 3 timer 46 minutter og 45 sekunder. Med dette ble Sven Utterström den første svenske vinner av en femmil i Holmenkollen.