Boka Birken av Thor Gotaas på Gyldendal. Omslag: Gyldendal Norsk Forlag.

* Utdrag av boka Birken, etter avtale med forfatter Thor Gotaas *

Alf Hansen fra Oslo meldte seg på i sin første Birkebeiner i 1981. Han ankom Lillehammer uten sovepose eller liggeunderlag og sluttet seg til gjengen i Nydalens Skiklub i en gymsal. Der la han seg rett på golvet, uten sengetøy, med treningsklærne som pute. I starten i klasse 30–34 år sto også Sven-Åke Lundbäck, olympisk mester på 15-kilometer i 1972 og verdensmester på femmil i 1978. Likevel var Alf Hansen først opp bakken – han klarte målet sitt og lå først, og så den magre, hjulbeinte svensken bak seg. Som roer åpnet han alltid maksimalt og forsøkte å holde stimen, i konkurranser som varte under sju minutter. Etter en kilometer var Alf Hansen stiv i hele kroppen etter for hardt tempo.

Da passerte Lundbäck med en tungpustende, pipende kar på slep, telemarkingen Dag Atle Bjørkheim. Hansen konsentrerte seg om å gå teknisk bra og å få stivheten ut av beina. På Sjusjøen fungerte kroppen bedre, og han hoppet over matstasjonen. Det gjorde han også på Nysetra og Dambua, matstasjoner var bare heft. Alf Hansen ble nummer tre i klassa uten å drikke underveis.

«Jeg drakk en liter på forhånd, og en liter om kvelden, men da drakk jeg noe annet», sa han og gliste. Som roere drakk ikke han eller broren på trening. «Vi var omgitt av vann, men tenkte ikke på å drikke. Hvis jeg hadde tatt med ei vannflaske i båten og den hadde ligget der og skramlet, ville bror Frank blitt sint», sa han. Men Alf skjønte viktigheten av å ha nok væske i kroppen på forhånd. I sine første ti birkebeinere drakk han kanskje til sammen fem ganger, og tålte det fordi inntaket på forhånd var stort. Han sprakk aldri og ladet heller ikke opp.

Dagen før kunne han ro og løfte vekter som vanlig, mannen som trente opptil 1300 timer i året og nesten aldri tok en dag treningsfri. Det fantes ikke en mer gjennomtrent idrettsmann i Norge.

Alf og Frank Hansen gikk på Tøyen skole og vokste opp på Kampen i Oslo i 1950-åra. De drev med bryting i oppveksten. Fagen 26 het klubben og ble stiftet i mellomkrigstida som en AIF-klubb. Der lærte brødrene brytesportens finesser og var blant landets beste i yngre år. Som junior begynte 1,94 meter høye Frank å ro i Ormsund Roklub og fikk gode resultater. Alf var tre år yngre, 1,86 meter høy, dro til sjøs som 15-åring og kom hjem med tatoveringer. Det neste året vanket han på Youngstorget i Oslo og var mest interessert i damer og biler. Han tok sine første åretak i 1965, 17 år gammel. Skigåing ble det lite av for to bygutter. Alf brukte kandaharbindinger helt til 20-årsalderen.

De bodde hos foreldrene på to rom og kjøkken på Kampen fram til de giftet seg, henholdsvis i 1972 og 1974. Om kvelden satt faren i stua og så på fjernsyn og røykte. Brødrene kunne ikke legge seg før han var ferdig med TV-tittinga, for han satt i sofaen som også fungerte som dobbeltseng. Den måtte slås ut for hver kveld og klappes sammen hver morgen. Lufta var tjukk av tobakksrøyk når brødrene Hansen sovnet. Treningsklær ble tørket over ovnen, der mora lagde mat, og klærne luktet av gårsdagens middag. Brødrene syntes de hadde det suverent, og tenkte ikke over at plassen var liten. Faren var brannmann, mora vaskekone. «Hun var en sliter», sa Alf. Et sted hadde de energien og den fysiske styrken sin fra. Den ene bestefaren arbeidet med frakt av kull og bar 100-kilos kullsekker opp i fjerde og femte etasje i byens blokker.

Langrenn ga fin trening til rosesongen. Om vinteren midt i 1970-åra møttes brødrene daglig på Sognsvann og gikk ei morgenøkt inn til Sandungen og tilbake, totalt fem mil, i høyest mulig tempo. To brødre jaget hverandre, uten å ha optimal skiteknikk, med 85 og 92 kilo å dra på. Senere samme dag rodde de i basseng på Idrettshøgskolen eller trente styrke. Ekspertene mente det var galskap å trene så mye og så hardt. Ingen kunne tåle det.

Brødrene Hansen gjorde det. Fra 1974 og til 1979 ble brødrene Hansen slått kun fire ganger i dobbeltsculler, kvalifiseringer inkludert. De ble verdensmestere i 1975 og vant OL året etter, med over 400 skimil årlig som viktig trening. Det vakte oppsikt at de først stilte i bedriftsklassa i turrenn, men det var naturlig fordi de følte seg uerfarne som skiløpere. Alf vant Vidarløpet i 1977 og Frank kom like bak. Senere i mars, i birkebeinerhelga, hadde de begynt å ro mye ute. Derfor drøyde det lenge med Alfs debut i Birkebeineren, Frank gikk aldri rennet. Det passet ikke inn i roernes sesongopplegg. Derimot stilte de i Vasaloppet i 1979, Alf brukte 4.18, Franks tid var 4.40.

Hvordan tålte Hansen-gutta så mye og så hard trening? De var selvsagt særdeles robuste. I Norge vokser slike personer helst opp på landsbygda, ikke i en liten leilighet i bystrøk. Mange av dem har jobbet på gard i yngre år og har vært skogsarbeidere, ikke hatt et fortau som lekeplass. Gode gener heter det på moderne norsk, sterkt folk sa man før. Brødrene Hansen var urkraft fra storbyen. Hvis de hadde bodd i en snørik del av den norske landsbygda, ville de nok vært langrennsløpere, ikke roere.

---

Se også
* Boka Birken sin nettside hos Gyldendal
* Bokanmeldelse Birken-boka, anmeldt av Sigmund Hov Moen
* Birken-boka fra Thor Gotaas i hyllene
* Thor Gotaas lanserer ny bok om Birken