Kathrine Harsem åpner opp om den vonde tida etter hun ble tvunget til å legge opp, og hva som tente gnisten og skigleden igjen.

Kathrine Harsem var langt nede i vinter da hun innså at hun var nødt til å legge opp elitekarrieren etter nesten 15 år med toppsatsing, 96 verdenscuprenn, ett OL og ett VM, og fortsatt mye ugjort.  

– Jeg hadde stått i det så lenge og brukt all min energi på å ikke ha vondt, og dermed ikke gått fortest på ski. Jeg konkurrerte altfor mye på 85 prosent. Det holder ikke til å innfri ambisjonen om verdenscup og VM, og det var ikke der jeg ville være, sier Harsem til Langrenn.com. 

Å sette stopp satt langt inne og gjorde så vondt at da hun hadde tatt avgjørelsen, fortalte 34-åringen at hun trengte en lang pause og kanskje aldri kom tilbake til konkurranselangrenn. 

Det var i mars 2023. I dag er situasjonen en helt annen. 

Vendepunktet og veien tilbake til langrenn
Mens Harsem grubler på av å ta den endelige beslutningen om å avslutte sin aktive karriere, begynner hun med helt andre ting. 

Hun jobbet først en stund som servicemedarbeider i restauranten på Kirkebyfjellet Konferansesenter i Meråker. 

Etter at flyttelasset gikk sørover fra Meråker begynte hun å jobbe på gartneriet Ravnsborg i Holmsbu der familien har sommerhus.

Begge deler har gitt henne glede i hverdagen og ny innsikt i seg selv. 

– Det var deilig å omgås mennesker utenfor idretten, der jeg slapp å tenke på det faktum at jeg ikke lenger var toppidrettsutøver men samtidig også trene der jeg kunne. Jeg er en person som har mange verdier utenfor konkurranseidrett, forklarer Harsem til Langrenn.com.  

Opplevelsene og erfaringene bidro også til at hun nå kan se tilbake på den tunge tida og den vonde avgjørelsen med andre øyne.  

– Jeg er stolt av hvordan jeg har taklet det å legge opp, og at jeg tok tak i livet mitt. Jeg har møtt veggen før, og jeg er ikke typen som gir opp, sier Harsem til Langrenn.com.  

Halvannen måned etter at hun la opp, har hun funnet igjen litt av gnisten, fått tilbake litt skiglede og er på vei tilbake til idretten på fulltid: Harsem er nylig ansatt som ny hovedtrener i Lillehammer Skiklub, i 100 prosent stilling. Der får hun ansvar for rundt 20 løpere i klubbens seniorsatsing. 

Saken fortsetter under

Veien videre
Hovedtrenerjobben i Lillehammer Skiklub er en oppgave Harsem gleder seg helhjertet til å starte på.  

I tillegg til 96 verdenscuprenn, ett OL og ett VM, har Harsem formell utdanning innen idrettsfag. Med unntak av noen oppdrag i studietida, har hun ikke hatt en liknende trenerstilling før. Men Harsem ser fram til å kunne bruke både faglig kompetanse og sin egen bakgrunn til å løfte utøverne og bidra til at de når sine mål.  

– Jeg har et stort engasjement for å hjelpe, og tror og håper jeg har mye å bidra med. Jeg har etter hvert litt erfaring med det å satse på ulike nivåer, alt fra klubb til landslag. Og jeg vet en del om hva det vil si å satse både når det går bra og når det går dårlig. Jeg skal være en trener som ser og følger opp utøverne, og jeg skal være med en del selv på øktene våre, ikke bare fra sidelinja, sier hun, og forklarer at det siste er en viktig del av utviklingen deres.

– Jeg tror det er viktig og motiverende for utøverne å vite at de har en trener som har vært oppi akkurat det samme, og som kan være med når det skjer. Som trener ser jeg slik sett utøverne fra et annet perspektiv. Jeg tror også jeg kan være en bedre versjon som trener på denne måten. Praksis er beste læring, mener jeg.

Saken fortsetter under

Opptatt av å se hele mennesket
Nettopp det å se utøvere på alle plan, skape tillit og gode relasjoner er en viktig del av hennes trenerfilosofi.  

– Jeg har møtt utfordringer i livet og idrettskarrieren som ikke alle er så uheldige å oppleve, men det gjør at jeg kan se utøvere som personer, noe annet enn langrennsløpere, med et litt annet perspektiv. Det tror jeg noen ganger kan være vanskelig for en trener å se hvis man ikke har hatt noen erfaring på det området selv, sier Kathrine Harsem, og utdyper: 

– Det er lett å laste seg selv for det som ikke går bra, og unngå å snakke om det som er vanskelig. Der har jeg utviklet meg fra å ikke snakke om ting til å bli veldig direkte, særlig hvis jeg ser noe som ulmer, og som andre snakker om. Jeg går ikke rundt grøten, men jeg tar det også opp på en menneskelig og åpen måte.