Det er ikke bare å invitere til renn, kjøre opp løyper og skyte i startpistolen, også andre kriterer må være på plass, som for eksempel FIS-sertifikat.

I startlister og i resultater fra viktige renn vises gjerne en egen kolonne som forteller om hvor mange FIS-punkter / FIS-poeng en løper har fra tidligere eller hvor mange vedkommende tjente opp i rennet.

Det handler om å ha så få punkter som mulig.

Johaug, Sundling, Bolshunov og Klæbo
For eksempel har Therese Johaug 0.00 (null) FIS-punkter i distanselangrenn, mens hun har 21.71 i sprint. I førstnevnte kategori er hun rangert som nummer 1 i verden, i sistnevnte, altså i sprint, er hun den 15. beste. Dette i følge FIS, det internasjonale skiforbundets lister per 26. februar 2020.

Fremste dame i sprint er for øvrig Jonna Sundling med 3.95 punkter. På herresiden topper Johannes Høsflot Klæbo sprintrangeringen med sine 0.00. Og Alexander Bolshunov er i fronten av distanse, også han med 0.00. Her er Simen Hegstad Krüger nummer 2, han ligger på lave 0.21 i FIS-poeng.

Nå skal ikke dette oppslaget handle om FIS-punkter, så en eventuell dypdykking i emnet må i tilfellet komme som en egen artikkel senere. Poenget her var å vise at «dess lavere poeng du har, dess bedre har du prestert» og i tillegg må det kort nevnes at FIS-punkter ikke bare danner rekkefølge i startlister og for eksempel hvem som hører hjemme i seedet gruppe, men det kan også være krav i enkelte renn om at man må ha FIS-punkter under et visst nivå, for eksempel under 100, for å være berettiget til startplass i rennet.

Standardisert løyper
Hva er det så som gjør at løperne kan tjene opp FIS-punkter, og da helst færrest mulig av dem. Jo, man må delta i renn som arrangeres i løyper som er tildelt FIS-sertifikat for å være et såkalt homologert anlegg. Egentlig et dumt ord å bruke i en grasrotidrett, for dette begrepet finnes ikke i hverdagstalen hos folk flest, men med homologert menes det rett og slett at det er noe som samsvarer med en gitt standard.

Homologering, ikke nødvendigvis som begrep, mens som handling, er derfor noe som finnes i mange bransjer og i mange sammenhenger, også når det da kommer til langrennsløyper.

Norges Skiforbund har laget en fin innføring i dette med «Homologerte Anlegg». I regler for dette heter det:

– Dersom det skal være mulig for løpere å oppnå FIS-punkter må konkurransen gå i anlegg/løyper som har FIS sertifikat. Dette gjelder Norges Cup, Scandinavisk Cup og selvfølgelig World Cup og mesterskap. Dvs at de er homologerte.  

Ikke på livstid
Verden er dynamisk, det er også standardiseringregler. FIS-sertifikatet er dermed ikke noe som tjenes på livstid, varigheten er ikke bare tidsbegrenset, men det er også et krav av at anlegget har blitt brukt og at man ikke har fått anmerkninger.

– Når et anlegg har fått FIS sertifikat har det en gyldighet på 5 år. Dette kan forlenges med 5 år om gangen, gitt at det har vært konkurranser i anlegget og at TD ikke har hatt merknader. Om det gjøres endringer i anlegget/løypene må det homologeres på nytt.

Et anlegg kan ha både FIS-godkjent og ikke FIS-godkjente løyper
Langrennsidretten består av ulike øvelser og distanser. Som følge av det kan et anlegg faktisk være godkjent, homologert, for noen øvelser, men ikke for andre. Inndelingen er oppdelt i en håndfull bokstaver. Skiforbundet forklarer:

– Denne bokstaven angir hvilke konkurranseformer som kan gjennomføres i denne løypen.

A: Intervallstart i klassisk teknikk, bredde 3 m.

B: Samme som A + fri teknikk og stafett klassisk teknikk, bredde 4 m.

C: Samme som B + stafett fri teknikk, fellesstart klassisk teknikk, individuell sprint og lagsprint i klassisk teknikk, bredde 6 m.

D: Samme som C + stafett i begge teknikker, fellesstart fri teknikk, individuell sprint og lagsprint i fri teknikk, bredde i motbakker 9 m.

E: Skiathlon, to adskilte løyper, den første for klassisk teknikk i kategori C og den siste for fri teknikk i kategori D. Om begge løypene er i kategori D kan det gjennomføres fellesstartkonkurranser i fri teknikk i hele løypesystemet. Lengde på slike løyper kan være en 5 km sløyfe med avkortinger for 3,75 – 3,3 – og 2,5 km. Om man planlegger for Skiathlon i en 5 km sløyfe må bredde i motbakker og småkupert terreng være 15 m. I unnabakkene rekker det med 6 m.

Det er slik at bredden er målt når løypa er preparert og inngjerdet for konkurransen.

Som man skjønner, det å arrangere skirenn handler om mere enn å sende ut invitasjon, preppe løyper og skyte i startpistolen. Det ligger massivt arbeid av planlegging, utvikling, vedlikehold og mye mere bak ethvert FIS-punkt.