I helga ble langrennsløperen Stian Grastveit tildelt prisen Årets forbilde» etter at han holdt en appell under helgas Pride-arrangement i Egersund, Dalane Pride. 

Mange tenker kanskje først og fremst på Grastveit som den homofile langrennsløperen som ble kjent over natta i 2018, da han valgte å stå fram og fortelle om de utfordringene det har medført i et relativt konservativt idretts- og langrennsmiljø. 

26-åringen fra IL Heming framførte en appell under Dalane Pride, der han forteller om det å vokse opp som skeiv i et konservativt idrettsmiljø. For sitt innlegg ble han altså tildelt den gjeve prisen «Årets forbilde». 

Grastveit er både stolt og rørt over utmerkelsen han ble tildelt på festivalen han også har vært med på å arrangere. 

– Når cirka 800 mennesker i alle aldre møter opp, blir man våt i øyekroken. Enda noen tårer ble felt da resten av komiteen overrasket meg med tildeling av prisen for årets forbilde. Det er meningsfullt å få jobbe med en sånn sak i et distrikt som virkelig trenger å oppleve farger, sier Grastveit på sin LinkedIn-konto etter festivalhelga Dalane Pride.

Grastveit sier i appellen at han håper hans valg kan gi mot, selvfølelse og identitet til andre utøvere i hans situasjon. 

Se appellen nederst i saken

Reaksjon mot terroren i Oslo
Grastveit forteller at arrangementet i Egersund ble organisert som en respons til terrorangrepet under Pride-festivalen i Oslo 25. juni, der to personer ble skutt og drept og flere skadet på en pub i sentrum. 

– Tanken om Dalane Pride ble til kort tid etter skytingen i Oslo. Sammen med over 20 andre ivrige frivillige fikk vi i går arrangert det hele i Egersund by, skriver Grastveit. 

I etterkant av tragedien under Oslo Pride i juni, sto også klubbvenninnen Astrid Uhrenholdt Jacobsen fram og fortalte om kjærligheten bare hennes nærmeste hadde visst om til da. 

Les også: Astrid Uhrenholdt Jacobsen om kjærlighet, følelser og sårbarhet

Stian Grastveits appell på Dalane Pride 2022
200 meter herfra vokste Stian opp.
Stian er en gutt jeg har stor respekt for.
For han hadde det ikke bare lett.
Han var mye ensom. Fordi han hadde tanker han trodde ingen kunne forstå.

Allerede på barneskolen frykter han at han ikke liker jenter sånn som de andre guttene i klassen.
En gutt som ikke har nådd tenårene folder hendene på kveldstid og ber om at det ikke er sant.

De neste årene er mørke og tunge.
På skolen forsøker han å skjule alle tegn som kan avsløre legningen.
Han tenker over måten han går på. Måten han står på. Og måten han snakker.
Mer og mer viskes den ekte Stian bort.
Ingen ville likt han uansett. Ingen ville forstått.

200 meter herfra vokste Stian opp.
Flere ganger hører han HOMO slengt ut som et skjellsord i skolegårder og på fotballbaner.
På kvelden renner tårene.
Han kan ikke noe for dette.
Han har ikke valgt det selv.

Samtidig snakker noen voksne om han som et dyr. Et som såvidt burde få lov å eksistere.
Voksne folk som bryr seg mer om gamle bøker enn at Stian skal ha det bra.
Igjen folder en gutt hendene på kveldstid.
Han ønsker mer enn noen at Stian ikke er Stian.

200 meter herfra vokste Stian opp.
Men Stian hadde ikke orket være her med oss i dag.
Terskelen hadde vært for stor.
Pride hadde vært for skummelt.
De 200 meterne hadde vært for tunge å gå.

Stian hadde vært stolt over at jeg står her i dag.
Og det er for Stian jeg står her.
Jeg står her for alle de som ikke turte eller orket i dag.
Alle de som sitter hjemme alene med de tunge tankene.
De som fremdeles tenker at folk ikke vil forstå.

Alle vi som er her i dag strekker ut en hånd til de som enda er i mørket.
For dem er vi lyset som skal vise vei.
For dem skal vi være en trygg havn.
For dem er vi håpet.

200 meter herfra vokste Stian opp.
Jeg vet han ville vært stolt.
Og denne var for han.
Happy Pride! ❤️