Jeg er født i Oslo 10. sept. 1972. Oppvokst i Nittedal, og flyttet inn i nybygd hus for ca. 1 1/2 år siden. Hjemmefra har jeg gode og varierende treningsforhold både når det gjelder løping og rulleski. Sentralt er det også med tanke på fly og togforbindelse. Alle disse forholdene er i dag viktig som skiløper, med opp til 250 reisedøgn i året.

Jeg begynte min idrettskarriere når jeg var 10 år, som forfjamset jentunge på håndballbanen. Til min mors store fortvilelse skjønte jeg ikke spilleopplegget. Jeg var lite interessert i å få ballen, og mer opptatt av om det korte håret mitt lå slik det skulle.
Vi vant serien vår det året. Og vi fikk ros alle sammen, noe jeg synes var veldig urettferdig. For det var noen på laget som var virkelig gode, og jeg synes de fortjente mer ros enn meg. Eller kanskje jeg tenkte at hvis jeg hadde vært av de gode ville jeg hatt mer ros enn jeg som løp forvirret ute på venstre ving. Det var der den individualistiske utøveren begynte å ta form.

Jeg har løpt både friidrett(i form av mellomdistanse baneløp og terrengløp) og orientering, uten at det er blitt noen gode resultater, men jeg synes det var morsomt å konkurrere og det var mange artige turer.
Jeg manglet kanskje også noe forståelse for løpsopplegg på banen da jeg på rekordløpet mitt på 800m løp nesten 20 sek fortere på 1.runden enn på 2.runden!!!

Jeg har alltid gått mye på ski både hjemme og på hytta på fjellet. 12 år gammel begynte jeg på skitrening. Jeg hadde fra jeg var 8-9 år gått klubbmesterskap og karusellrenn i bygda. Hanne Staff og jeg pleide å vinne annenhvert år. Og det var Hanne som fristet meg med mye moro på skitrening. Vi var en gruppe på ca 15 gutter og jenter. Og artig var det. Mye lek og moro var trening god nok, og mange av oss hadde gode resultater å vise til i aldersbestemte klasser.

16 år senere har mye av leken gått over i seriøst og hardt arbeid, men det er minst like mye moro. Det er selvfølgelig ikke all trening som er like artig, men du verden så deilig det er å gå i mål etter et godt gjennomført skirenn.

Hverdagslivet består av trening og konkurranser. Planlegging og tilrettelegging av en travel hverdag er for meg langt viktigere nå enn for noen år tilbake.
Ettersom årene går og resultatene gradvis kommer blir en mer resultatbevisst og resultatavhengig også. En flytter forventet prestasjonsnivå i takt med forbedrede resultater. Det er viktig å være realist og det er viktig å glede seg over de forbedringene man gjør underveis.

Under verdenscupåpninga i Vuokatti i ’96 ble jeg nr.9. Mitt til da beste resultat, noe jeg selvfølgelig var kjempefornøyd med. Det ble flere 9.plasser og etter hvert ble det enda bedre plasseringer. Det har vært en lang vei å gå, og sakte men sikkert har resultatene gitt både VM-gull og WC-seire. Nå som det nærmer seg sesongstart er det vel ingen hemmelighet at VM-gull i Lahti er sesongens store mål. Jeg er neppe særlig fornøyd med 9. plasser lenger….