– Det er klart jeg også skulle ønske det var lettere å sikre seg en plass i landslagstroppen.

Utelukker ikke at verdenscupen kan likne mer på Tour de France i framtiden

Under OL i PyeongChang i 2018 brakk Simen Hegstad Krüger like etter start på skiathlon-rennet. Han tok igjen 67 løpere, ledet rennet de siste fem kilometerne til mål og tok gull i sitt første OL, 24 år gammel. 

Siden den tid har LYN-løperen sikret seg 14 verdenscupseiere. Under VM i Oberstdorf i vinter var Hegstad Krüger på pallen i alle de tre øvelsene han deltok i. 

Nå håper 28-åringen å kvalifisere seg til en plass i den norske troppen til OL i Beijing.  Men til tross for en imponerende merittliste, er det ikke gitt at Hegstad Krüger blir en av de få løperne som skal representere Norge i februar. 

Hegstad Krüger vet at nåløyet for å komme med til OL er åletrangt, kanskje det trangeste noen sinne. Drømmen er imidlertid å få gå tre individuelle øvelser der: skiathlon, 15 kilometer klassisk og 50 kilometer skøyting. Derfor har Hegstad Krüger jobbet hardt, spesielt med klassiskteknikken. 

– Jeg har tatt noen steg i klassisk, spesielt de siste åra, men jeg jobber fortsatt med klassiskteknikken. Det er kanskje noe med skøyteteknikken som gjør at det passer meg bedre. Bevegelsene er raskere, og du må bruke beina mer. Det passer meg bedre rent fysisk, slik min kropp er laget. I klassisk bruker du stavene mer og beina mindre. Men etter hvert begynner jeg å komme på et akseptabelt nivå i klassisk også, selv om jeg fortsatt må jobbe mer med klassisk, sier Hegstad Krüger til fondoitalia.it som tok en lang prat med det norske gullhåpet under høydesamlingen til landslaget i Lavaze i Nord-Italia i høst. 

For å begynne et stykke tilbake i tid: Tror du at du hadde vunnet i 2018 hvis du ikke hadde brukket staven? 
– Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger. Jeg vil jo aldri vite hvordan det ville gått, men bortsett fra det så vet jeg at jeg var i mitt livs beste form da, og jeg visste det da også. Jeg vet ikke om stavbrekket hjalp meg, men da jeg tok igjen tetgruppa var jeg veldig fornøyd. Da gikk jeg «all in». Jeg ville ikke være i gruppa, tok en råsjanse og angrep da det var igjen fem kilometer til mål. Kanskje jeg fikk et ekstra gir av uflaksen, det vet jeg ikke helt. Skiathlon er en krevende øvelse, og da jeg tok igjen teten hadde jeg fortsatt mye krefter igjen og mye selvtillit for den skøytedelen som gjensto. 

Hva vet du om løypene i vinterens OL? 
– Jeg skulle så klart gjerne ha gått dem på forhånd, men det har ikke vært mulig, så alt jeg vet er det jeg har sett på filmer av løypene. Jeg prøver å forestille meg løypene, og jeg har en ide i hodet mitt, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Når det gjelder høyden, så har vi vært på ulike høydesamlinger der vi har prøvd å simulere det som venter, og vi har en del erfaring med å konkurrere på så høy høyde som det er i Zhangjiakou der langrennsøvelsene går. Mine egne erfaringer med høyde er gode, og siden jeg akklimatiserer meg raskt til høyde, tror jeg faktisk at høyden vil være en fordel for meg mer enn en ulempe. 

Hva tenker du om at konkurransen om landslagsplassene internt i Norge er så tøff: Er det motiverende, eller tror du det er en ulempe på sikt? 
– Jeg tror det kan være litt begge deler. Når du er på samling med laget, vet du at den matchingen du får mot de andre er på øverste nivå. På en side vet du hvor lista ligger, men det er klart jeg også skulle ønske det var lettere å sikre seg en plass i verdenscuptroppen. Vi må kvalifisere oss, og det er en utfordring. Vi er nødt til å levere gode renn før OL og VM, så vi må fokusere på rennene før de store mesterskapene slik at vi kan bli tatt ut i troppen, og kan ikke bare konsentrere oss om å spisse inn mot de store høydepunktene. Det er bare fire plasser til hvert renn, men det er så høyt nivå på laget vårt at det alltid er minst 8-10 mann som kjemper om dem, og om medaljene. Men der er jo nettopp derfor laget vårt er så bra, for alle pusher hverandre hver eneste dag. 

Samtidig ser Krüger at det skyhøye nivået kan virke skremmende, særlig på yngre løpere og de som står utenfor landslaget. 

– Jeg tror kanskje det er tøffere for en del av de yngre løperne og de som ikke er på landslaget. Selv om de er svært gode løpere, er det ikke mange muligheter til å få gå verdenscuprenn. Jeg husker da jeg var 20-22 år gammel, da var det ikke mange sjanser jeg fikk. Og de gangene jeg fikk det, var jeg nødt til å bevise hva jeg var god for umiddelbart for å få sjansen til å prøve meg igjen. Det er krevende, og du er nødt til å gjøre det beste ut av de mulighetene du får. Men når kvotene på antall løpere også går ned og stadig færre løpere fra de store nasjonene får starte i verdenscupen, så kan jeg forstå at det er frustrerende for de mange gode løperne som står utenfor landslaget. 

Mener du det burde være flere toppløpere i verdenscupen og at det ikke burde være noen spesifikk kvote for hver nasjon, litt mer som i for eksempel Tour de France der det bare er de 180 beste rytterne i verden som får kjøre? 
– Jeg tror ikke det ville være noen ulempe for interessen for langrenn internasjonalt dersom de beste løperne deltok i verdenscupen. Men vi kan ikke sammenlikne langrenn med sykkel, for de to idrettene er helt forskjellig bygget opp. I sykkel har du private lag. Men i framtida er det kanskje et slikt system vi har i langrenn også, og at vi da ikke vil bruke kvotesystemet lenger. Det vil nok ta lang tid å endre langrenn, men det kan jo hende at det ville være spennende å ha bare de beste løperne i verdenscupen.