USAs største langrennsstjerne Jessie Diggins ble nummer fire i sprintfinalen i Minneapolis, i det som var det første verdenscuprennet i langrenn i USA på over 20 år. Da kom tårene.

32-åringen har både OL-gull og VM-gull i premiesamlingen, men for henne var fjerdeplassen i byparken i Minnesota enda større.

– Jeg tror dette var den kuleste og mest emosjonelle dagen i karrieren min. Jeg trodde OL skulle være det kuleste, men jeg tok feil. Dette var helt fantastisk. Hele landet dukket opp. Nå kommer jeg til å gråte igjen, sier Jessica Diggins til Viaplay etter lørdagens sprintfinale.

Les også: Endelig full klaff i finalen

Jessie Diggins debuterte i verdenscupen 20. februar 2011, på bysprinten i Drammen. Fire dager senere gikk hun sitt første VM, et steinkast unna i Holmenkollen. Hun har gått tre OL og sju VM, tatt tre OL-medaljer og seks VM-medaljer, derav ett OL-gull og to VM-gull. Og hun har gått over 300 verdenscuprenn i utlandet. 

Nå har Diggins altså gått sitt første verdenscuprenn på hjemmebane, nesten nøyaktig 13 år etter at hun gikk sitt aller første. 

Les også: 
Går sitt 300. verdenscuprenn: – En milepæl på så mange måter

Søndag fortsetter verdenscupen i Minneapolis. Da er det 10 kilometer fristil med intervallstart på programmet for både kvinner og menn. 

At den første verdenscupen i langrenn i USA på over 20 år skulle arrangeres nettopp i Minneapolis, bare noen mil fra småbyen Afton der Diggins vokste opp, er i seg selv et lite mirakel. 

Bli med på et dypdykk i hvorfor nettopp Minneapolis og Minnesota er så unik i amerikansk langrenn. 

Saken fortsetter under

Etter fire år med forventninger – og fire måneder med farlig lite snø – er det en amerikansk storby med litt utkantpreg og et skimiljø som i stor grad er ukjent for europeiske utøvere, som er midtpunktet for verdenscupen. Sist gang USA arrangerte en verdenscup i langrenn var i 2001, da det var prøve-OL i Salt Lake City/Soldier Hollow. USA var igjen på terminlista i 2020, men arrangementet ble avlyst på grunn av korona-nedstenging. 

Men denne helga arrangeres verdenscupen i langrenn til Minneapolis, i regi av Loppet Foundation. Verdens beste utøvere konkurrerer i Theodore Wirth Park – en oase av en eikesavanne bare noen minutter fra sentrum i storbyen. 

Les også: 
Her blir det liv: Verdenscupen til Nord-Amerika i 2024

– Dette har vært en utrolig reise, forteller Claire Wilson, administrerende direktør i Loppet Foundation. 

I starten av februar ga FIS offisielt klarsignal for arrangementet. Hun forteller at hun begynte å gråte da hun fikk meldingen.

– Jeg brast i gråt. Alle var veldig emosjonelle, sier Wilson. 

De har delt ut nærmere 30 000 billetter til tilskuere fra 35 amerikanske stater- Wilson og hennes team fast bestemt på å unngå en ny pinefull avlysning. De er fast bestemt på å sette byen sin på kartet – og det unike lokale skimiljøet i rampelyset de har ventet så lenge på.

Saken fortsetter under

Minneapolis er ikke vanskelig å finne på kartet. Start ved den livlige, storbyen New Orleans, og følg Mississippi-elven nordover i litt under 3000 kilometer. Ta til venstre der isflakene skraper mot kornprammer i opplag, og der du begynner å høre etternavn som Eriksson, Nilsson og Karlson med forvirrende hyppighet. Hvis du støter på skolebarn med navn som Inga eller Bjorn, er du på rett sted.

Det er skapt et bilde av Minnesota og Minneapolis som ser omtrent slik ut: Det er grusomt kaldt. Det er snø overalt. Folk deler tiden sin omtrent likt mellom sauna og snømåking, vandrer langs på isglatte fortau under tjukke lag og punkterer setningene sine med den nysgjerrige og bekreftende «Oh, yeah?»

Dette – som enhver ekte Minnesotan vil fortelle deg – er ikke helt sant. Det er mer til byen og staten, selv om «mer» kommer med forbehold. Skrytet må inkludere parenteser: Minnesota er hjemsted for Amerikas nest største delstatsmesse (etter Texas), dens nest flest innsjøer (en påstand bittert bestridt av Wisconsin), og de mest (angivelige) fødestedene til Paul Bunyan, den (fiktive) tømmerhugger-folkehelten. Robert Zimmerman gikk på University of Minnesota (han sluttet, flyttet til New York og endret navnet sitt til Bob Dylan); staten har produsert to visepresidenter (men ingen presidenter), og Minneapolis-St. Paul var hjemme for musikeren Prince.

Været er ikke så ille. Sommeren er god og varm og gjør Tvillingbyene til et frodig eldorado med et stort nettverk av stier som fører løpere, turgåere og friluftsentusiaster inn i lappeteppet av innsjøer som kjøler ned de sørlige nabolagene. Og store ørner holder til langs den sakterennende Mississippi elven. 

Og om vinteren er det ski.

Saken fortsetter under

Minneapolis: Gorillaen i amerikansk langrenn
I USA har langrenn aldri antatt den definitive betydningen det har i Nord-Europa. Langrenn har ikke engang nærmet seg populariteten som idretten nyter i Sentral- eller Øst-Europa. 

Tidligere landslagstrener for USAs skiskyttere Piotr Bednarski er siden 2012 trener for Minneapolis’ elite ungdomsskilag, Loppet Nordic Racing. Han oppsummerer den gjengse amerikanske misoppfatningen slik: 

– Langrenn er «å gå på ski i skogen». Det er ikke kult, det er ikke raskt, og det er ikke en ekte idrett.

Det er begrensede muligheter til å rette opp i denne oppfatningen. Amerikanske langrennsløpere er snøjaktende omstreifere og relativt få.

Det finnes noen enklaver der et knippe fanatikere opprettholder sesongkontakt: i Midtvesten, i fjellene i Vermont, Montana og Idaho, og i grisgrendte Alaska. Der dyrkes fremvoksende talenter med spartansk strenghet, heiet fram av engasjerte foreldre og den rare villmannen i ullsokker, som kommer og går på treski og med bambusstaver. Og noen college-lag kjemper mot hverandre i interne ligaer. 

Minneapolis er annerledes. Sammen med St. Paul står byen som den ubestridte gorillaen i amerikansk langrenn. Minneapolis har ett av de mest omfattende snøproduksjonssystemene i verden: Fire kunstsnøanlegg i storbyområdet, alle eksklusivt dedikert til langrenn, og hver med minst fem kilometer kunstsnøløyper.

I en normal vinter, når snøføyka truer med å sluke hjem og uoppmerksomme postmenn, prepareres ytterligere 30 kilometer natursnø løyper i Wirth Park. Loppet Foundation alene er ansvarlig for totalt 60 kilometer langrennsløyper i hele byen. I tillegg kommer en rekke lokale parker som håndterer sitt egen vedlikehold. Du kan gå på ski på dusinvis av forskjellige steder før du gjentar en rute og før du forlater Tvillingbyene.

Unikt skimiljø
Trener Bednarski forklarer at det å ha tilgang til et så stort løypenettverk har tydelig effekt på idrettsmiljøet. 

– I Minneapolis-St. Paul, mer enn noe annet sted i USA, er ski en del av den sosiale strukturen. Sun Valley og Stratton produserer eliteutøvere på løpende bånd, men når det gjelder sporten som et kulturelt fenomen, er dette stedet, sier han. 

Den lokale langrennsguruen Ahvo Taipale er enig. Bondegutten fra Finland kom til University of Minnesota for å studere jordbruk i 1971. Etter det ble han værende, og etablerte Finn Sisu, en ski- og badstuebutikk som han pensjonerte seg fra bare i fjor. Selv under nytt eierskap, fylles butikkens vegger fortsatt av signerte startnummer, der fans av Dæhlie og Diggins skriver meldinger til «Ahvo-finnen». 

På den andre siden av gaten for Finn Sisu går college-professorer opp skufflingsspor rundt Les Bolstad Golf Course Trails, preparert av University of Minnesota.

Saken fortsetter under

Bedre enn Holmenkollen
Selv om Taipale raskt påpeker at Tvillingbyene har hatt en tradisjon for langrenn siden 1940-tallet, var han utvilsomt en viktig bidragsyter til dens utvidelse gjennom 1980-tallet, både som butikkeier, mesterskapsvinnende trener for University of Minnesota Nordic Ski Team, og utrettelig ildsjel i diskusjoner med kommunale parkstyrer. 

Det hele startet i tida da Taipale var utvekslingsstudent og bodde over tvers over motorveien fra Battle Creek Regional Park i St. Paul. 

– Jeg ble imponert over hvor vakker, hvor fin en park det er, og på den tiden bestemte jeg meg for at det ville være et utmerket skisted, sier han.

Gradvis begynte Taipale å hogge sine egne stier gjennom skogen.

Til slutt fikk han de lokale myndighetene på sin side. I dag har Battle Creek, som på den andre siden av byen fra Wirth Park, kunstsnøløyper på 1.4 km, 2.5 km og 3.3 km, alle med FIS-homologasjon på vei.

Taipale håper elitearrangementer vil følge etter. 

– Tvillingbyene har sannsynligvis bedre tilgang til nordisk skisport enn noe annet sted i verden, mener Taipale, og utdyper: 

– Vi har ekstremt omfattende løypenettverk. Mens tilskuere til Holmenkollen, det norske riksanlegget, må reise til bygrensen for å komme til løypene, har vi dem i vår egen bakgård. Det er ikke tilfelle noe annet sted.

Margie Freed, en satsende langrennsløper fra Minnesota som er tatt ut til helgas verdenscup på nasjonal kvote, tror at utøvere og tilskuere denne helga vil bli overrasket over å se Minneapolis’ skyline fra toppen av løypene ved Theodore Wirth. 

Det høyeste punktet på søndagens 10 km vil vise hvor nær løypa ligger til sentrum, en utsikt som fortsatt er overveldende for arrangementssjef Claire Wilson. 

– Hver gang jeg når toppen av den bakken før jeg går ned Drevil’s Drop, kan jeg ikke tro det. Det er så vakkert.