Både Karoline Simpson-Larsen og Jon Rolf Skamo Hope mistet plassen på rekruttlandslaget, men ingen av dem føler seg vraket. 

Nå skal de hjem til regionlaget og lade om: tilbake til opplegget, rammene og fellesskapet som gjorde dem gode, for ingen av dem har senket ambisjonene. De går for VM 2025. 

– Jeg ønsket meg faktisk tilbake til Elon Vest, sier Karoline Simpson Larsen etter ett år på rekruttlandslaget. 

Teamkollega Jon Rolf Skamo Hope sier det samme, for hans del ble det to sesonger på landslaget.

– Det kjennes som å komme hjem, sier Skamo Hope til Langrenn.com. 

Savnet fellesskap, trygghet og oppfølging
De to 25-åringene bor begge på Lillehammer, i likhet med 90 prosent av regionlaget Elon Vest. 

Nettopp fellesskapet med lagkameratene er en vesentlig del av hvorfor de ønsker seg tilbake på regionlaget. Men også det sportslige opplegget og ikke minst den tette oppfølgingen fra regionlagstreneren Eivind Arne Bjaaland er viktige årsaker til at de nå vil tilbake. 

Saken fortsetter under

Hvordan var opplevelsen på landslaget? 
– Det er et godt sportslig opplegg på rekruttlandslaget. Men det er noe annet å ha et lag der nesten alle bor på samme sted. Det blir et tettere fellesskap sammenliknet med rekruttlaget der alle bodde veldig spredt og vi bare trente sammen på samlinger. Så selv om vi hadde det veldig fint når vi var i lag, så blir det annerledes enn en gjeng som man trener sammen med i hverdagen også, sier Simpson-Larsen. 

Skamo Hope er enig. Også han har savnet fellesskapet og fellestreningene i hverdagen som han var vant til fra tida på regionlaget. Han er overbevist om at det daglige opplegget i Elon Vest kombinert med tett oppfølging er helt avgjørende for å lykkes.

Les også: – Vil legge ned junior-og rekruttlandslaget 

Hva var de største forskjellene fra regionlagets opplegg? 
– På rekruttlandslaget hadde vi mindre oppfølging, færre fellestreninger og samlinger, og de samlingene vi hadde på sommeren var ofte med elitelaget. Det er spennende og det er en verdi i å få matche seg med de beste, men da ble det på deres premisser. Vi fulgte det samme som de hadde lagt opp til, uten at det ble tilpasset våre behov, sier Skamo Hope. 

Resultatet ble at verken Simpson-Larsen eller Skamo Hope opplevde den framgangen de hadde håpet på i rekruttlandslaget. 

Saken fortsetter under

Kjente på gamle utfordringer 
Etter oppturen vinteren 2021/22 gikk Simpson-Larsen inn på rekruttlaget med store forventninger, og ut av laget med skuffelser etter vinteren 2022/23. 

– Det var noen få lysglimt, men totalt ble det mye dårligere enn jeg hadde håpet, sier hun. 

Spesifikt har Simpson-Larsen fått kjenne på gamle utfordringer med å finne balansen mellom intensitetsstyring, restitusjon og trening da hun kom inn i det nye laget.

– Det er noe annet å ha en trener som har kjent deg i fem-seks år. Eivind Arne Bjaaland var veldig obs på det jeg trenger, og følger meg opp tett på de områdene. Så i fjor klarte jeg ikke helt å opprettholde de samme vanene da jeg fikk mange nye folk å forholde meg til. Da gikk det nedover på tester og i september/oktober fikk jeg også et treningsopphold som var veldig lite gunstig, sier hun. 

Les også: 
Karoline Simpson-Larsen: På innsiden av en startnekt

– Jeg er et skrekkeksempel
Etter kanonsesongen 2020/21 ble Skamo Hope tatt inn på rekruttlandslaget. Han oppsummerer tida på rekruttlaget som to seige sesonger preget av skader og sjukdom. 

Først pådro han seg ribbeinsbrudd i forkant av sesongen 2021/22, deretter fulgte flere måneder med sjukdom langt utover sommeren i fjor, og i starten av sesongen 2022/23 slet han med prolaps i ryggen. 

– Jeg er et skrekkeksempel på alt man ikke skal gjøre. Jeg fikk en brist i et ribbein høsten 2021, men det tok jeg null hensyn til. Jeg gikk masse skirenn selv om det var kjempevondt, var dårlig på restitusjon og lyttet ikke til kroppen i det hele tatt, forteller Skamo Hope.  

Resultatene er deretter: Langt unna pallen. 

Saken fortsetter under

Gleder seg til å brette opp ermene
Selv om det var rekruttlandslagstrenerne som hadde hovedansvaret for det sportslige opplegget til Simpson-Larsen og Skamo Hope mens de var på laget, har begge også opprettholdt tett kontakt med regionlagstreneren i den tida. Og begge har tro på at regionlaget skal få dem tilbake på det nivået de vet de har inne.

Derfor har både han og Simpson-Larsen har børstet støv av de gamle treningsloggene fra tida på Elon Vest, og gleder seg til å brette opp ermene.  

– Jeg har sett på hva jeg gjorde for to-tre år siden, så når skal jeg prøve å kopiere litt av det. Det var den treninga som løftet meg til å bli en bedre løper, og jeg vet at den treninga jeg gjorde da funker og er bra for meg, sier Simpson-Larsen.

– Jeg hadde en veldig god sesong for to år sida og jeg har minner fra den. Jeg har trua på at jeg skal kunne komme tilbake minst til det nivået, og det er det som gjør at jeg fortsetter å satse på fulltid, med de samme ambisjonene, sier Skamo Hope, og fortsetter: 

– Jeg vet jo at jeg har det nivået inne som kreves for å gå verdenscuprenn og dermed ha mulighet til å kvalifisere meg til å få enda større oppdrag. Men da må jeg få kommet i gang med å trene jevnt og med god kontinuitet. 

Nå har de staket ut veien fram mot VM i 2025. Den er lang og starter på søndag, med sesongens første samling med Elon Vest.