Marit Bjørgen står med vanvittige 15 OL-medaljer, derav åtte gull, og 18 VM-gull fordelt på de 19 årene hun konkurrerte på verdenscupnivå. Hva er hemmeligheten bak den enorme karrieren? Hvordan ble hun så god? 

Under Olympiatoppens forskningskonferanse delte Bjørgen nettopp det, sammen med idrettsprofessor Guro Strøm Solli fra Nord Universitet som har skrevet doktorgrad om Bjørgens karriere. 

Bjørgen delte ikke bare hvordan hun trente og de mange oppturene. Hun fortalte også ærlig om nedturene, og hvordan hun jobbet med seg selv for å takle dem. 

Solli, som har gravd i treningsdagbøker fra hele Bjørgens karriere og kikket på de ulike treningstimene hun la ned, serverte den vitenskapelige versjonen. 

Interessert i trening? Her har vi samlet stoff om trening, treningstips, trender og forskning

14 300 treningstimer
Først og fremst trente Marit Bjørgen ekstremt mye. I løpet av de 18 årene Bjørgen var på elitelandslaget la hun ned over 14 300 treningstimer. Det tilsvarer rundt 800 timer per år i snitt, der Bjørgen økte gradvis fra 500 timer som første års senior til 950 timer på det meste.  

– Skal man lykkes kreves hardt arbeid over tid. Det er mange utøvere som har trent mer enn meg, men det er viktig å finne hva som passer for hver enkelt, sier Bjørgen i en pressemelding.

– Som junior trente jeg 350 timer, mens jeg lå på 500 timer som første års senior. Da jeg tok mitt første VM-gull som 23-åring, trente jeg 700 timer. Som 29-åring hadde jeg en snuoperasjon med opp mot 950 timer i året. Så fikk jeg med meg seks gull fra to mesterskap etter fødsel og reduksjon av treningsmengder med 25 prosent, sier Bjørgen. 

Eksperimenterte med tilnærmingen 
Det er ikke bare treningsvolumet som varierte på ulike tidspunkt i karrieren til Bjørgen. Også måten hun trente endret seg underveis. 

Blant annet hadde Bjørgen en periode der hun kjørte ekstreme intensitetsbolker med svært mange hardøkter. Disse øktene varte normalt fra en time og et kvarter til halvannen time. Hensikten var å øke kapasiteten. Det gjorde de også, og Bjørgen fikk en kapasitets- og nivåheving som tok henne helt opp i verdenstoppen. Samtidig gikk hun også fra sprintspesialist til distanseløper. Alle piler gikk rett opp. 

Men oppturen fikk en brå slutt. 

Årevis med motgang 
I flere sesonger, fra 2006 og helt fram til OL 2010 i Vancouver, slet Bjørgen med formsvikt og underpresterte. Bjørgen innrømmer at satsingen kostet mye, ikke minst mentalt, fra hun var 26 til 29 år gammel. 

– Jeg kom til et punkt hvor jeg forsto at jeg ikke kunne fortsette slik, og innså at jeg ikke hadde fått vist hva jeg var god for. Jeg måtte komme til et punkt der jeg måtte ta eierskap til min egen utvikling, og satte meg mål om igjen å kjempe om medalje i OL, sier Bjørgen. 

Les også:
Petter Northug la om treningen: – Jeg går jo bare fortere og fortere
Her la Therese Johaug grunnlaget for OL-gullene

Vendepunktet: Snudde opp ned på treningen 
Da Bjørgen innså at hun måtte gjøre en endring, snudde hun opp ned på treningstilnærmingen. Hun vraket intensitetsbolkene og de hyppige intensive hardøktene til fordel for mye mengde på lav intensitet. Og det var mindre blodsmak på de hardøktene hun trente. 

– Marit gikk bort fra de hyppige intensive blokkene til to-tre hardøkter i uka på moderat intensitet, sier Solli. 

Les også: 
Advarer mot populær treningstrend: – Det kommer til å ligge igjen mange i grøfta etter denne bølgen også

X-faktor og familefaktor
Det er ingen tvil om at Bjørgen verken manglet driv eller motivasjon, og at hun hadde en form X-faktor som bidro til at hun taklet både oppturer og nedturer.

Marit Bjørgen klarte dessuten å kombinere det med å beholde perspektivet: at livet er mer enn idrettskarrieren. Det takker hun også familien for. 

– Jeg var 35 år og hadde lyst på barn, og følte samtidig at jeg ikke var ferdig med idretten. Så fikk jeg støtte hjemmefra for å fortsette videre. Fred Børre (Lundberg, tidligere kombinertløper, journ.anm.) ble hjemmeværende en periode, så jeg kunne trene, hvile og restituere. Jeg fikk god oppfølging fra Olympiatoppen om hva jeg kunne trene. Den støtten gjorde at jeg var trygg på at det jeg gjorde på trening var bra. Støtten fra forbundet var også viktig. Jeg fikk frihet til å delta på det jeg selv ønsket, og fikk lønn som landslagsutøver. I tillegg ble det tilrettelagt for å ha med familien, sier Bjørgen. 

Etter det tok hun fire medaljer i OL 2018, og ble dermed tidenes mestvinnende vinterolympier.