Tradisjonen med å nummerere løperne er like gammel som sporten selv. Forklaringen er enkel og handler om det praktiske: Startnummeret bidrar til å holde styr på startrekkefølge, ha kontroll på tidtakning og kunne følge med ved meldeposter. Men startnummeret er også mye mer enn dette.

Loddtrekning I gode, gamle dager, før fellesstarten var oppfunnet, skulle startrekkefølgen være tilfeldig. Nummerene ble tildelt ved loddtrekning. De antatt beste løperne kunne dukke opp hvor som helst på startlisten. Å få nummer 1 var regnet som uheldig. Da hadde man ingen å måle seg mot. Under det Østerriske ski-derby i Wien i 1896 kunne den norske utsendingen Karl Roll rapportere om betryggende rutiner: Løperne trakk selv sitt startnummer.

Analoge gleder. TV-dekning, gps-sporing og alle de andre digitale delikatessene vi omgir oss med, har tilført langrennssporten mange nye spenningsmomenter. Men det var gøy før også. På andre måter. Under rennet som senere har blitt kalt «verdens første femmil» (1888), spilte startnummer en sentral rolle. Ernst Bjerknes deltok og takket være hans fyldige nedtegnelse, er detaljene fra løpet godt kjent. Løperne gikk 2 runder à 25 kilometer, med start og mål på Majorstuen. Bjerknes hadde det aller siste startnummeret, nr. 30, og startet en halv time etter førstemann. Et stykke ut i andre runde, fikk Bjerknes betalt for å ha spart på kreftene. Han rykket:

«Dette gikk jo gledelig. Nu hadde jeg tre av de verste konkurrentene bak meg. Nu gjaldt det å henge i. Glad og fornøyd la jeg i vei over Bogstadvannet, oppom Tangen, og ned igjen, og så fikk jeg atter øye på en skiløper foran meg ute på isen. Da jeg strøk forbi ham, vendte jeg meg for å se nummeret. Sannelig var det ikke nummer 1, selveste Asmund Brekke, som i sin tid hadde vært Telemarks beste skiløper, og som var den konkurrenten Torjus Hemmestveit fryktet mest av alle.»

Ernst Bjerknes passerer startnummer 1 under «verdens første femmil», i Holmenkollen 1888.

Fra tøylapp til trøye. Utformingen av startnummerne har endret seg gjennom årene. I begynnelsen brukte man bare et lite tøystykke, festet på brystet. Dagens trøyenummer er nærmest et eget plagg, som en «tank top». I rulleskirenn på varme sommerdager holder det stort sett bare med startnummeret.

Design. Etter hvert som arrangementene ble mer komplekse, økte også kravene til startnummer. De skulle være komfortable for løperne, og synlige for arrangører og publikum. Fra en rektangulær lapp, gikk utviklingen videre til trapesformet startnummer. I 1926-sesongen debuterte denne nye løsningen, med nummer både foran og bak, og knyting i siden. Etter hvert ble det vanligere at arrangøren trykket sin egen logo på startnummeret. Og så kom sponsorene og reklamen.

Regler. I Norges Skiforbunds reglement fikk utforming av startnumre med tiden egne bestemmelser. Her fra Skihåndboken 1979: «Startnummeret kan inneholde et kommersielt navn eller merke, så fremt alle deltakere bruker nummer som er likt merket.»

Gjeldende regelverk er ytterligere presisert:

På catwalken. Som ikke dette skulle være nok: I det internasjonale regelverket, gjengitt i FIS marketing guide, fyller regelverket for utforming av startnummer hele 10 sider! Riktignok da inkludert finesser for alt fra ledertrøyer til oppvarmingstrøyer.

Hva er det med startnummer? «Det gjør noe med deg» er det mange som sier. Det skjer noe, når man tar på seg startnummer. Men hva? Det handler kanskje om å komme seg «i sonen». Å vekke konkurranseinstinktet. Å fokusere på oppgaven. Nøyaktig hva som skjer, bør vel forbli der det oppstår: Inne i den enkeltes hode. Noe er likevel felles for alle som står på startstreken i en langrennskonkurranse. Det handler om å ha orden på antrekket.

Man er ikke påkledd uten.

Les også:

Pikante patenter

Fifty shades of fiskebein

Første nordmenn i Vasaloppet

Regler i skirenn

Femmila 1888 – revisited