torsdag, mar 28, 2024 Today's Paper
SC Ranking
1 Emil Persson 26,131,871
2 Emilie Fleten 25,727,163
3 Ida Dahl 25,349,402
4 Kasper Stadaas 25,223,899
5 Andreas Nygaard 25,127,760
6 Johan Hoel 24,606,367
7 Max Novak 23,987,836
8 Thomas Ødegaard... 23,852,025
9 Magni Smedås 23,636,780
10 Amund Riege 23,583,626
11 Axel Jutterströ... 23,542,041
12 Torleif Syrstad 23,512,785
13 Herman Paus 23,495,292
14 Oskar Kardin 23,419,307
15 Runar Skaug Mat... 23,365,022
16 Morten Eide Ped... 23,285,882
17 Stian Hoelgaard 23,173,466
18 Alvar Myhlback 23,165,443
19 Petter Stakston 23,019,317
20 Eirik Sverdrup ... 22,963,315
21 Tord Asle Gjerd... 22,951,404
22 Magnus Vesterhe... 22,934,908
23 Karstein Johaug 22,778,591
24 Johannes Eklöf 22,675,173
25 Thomas Bing 22,339,680
26 Astrid Øyre Sli... 21,755,592
27 Kati Roivas 21,625,092
28 Jeremy Royer 21,459,378
29 Anikken Gjerde ... 21,371,471
30 Einar Kalland-O... 21,367,119
31 Silje Øyre Slin... 21,093,377
32 Nils Dahlsten 21,036,730
33 Klas Nilsson 20,963,902
34 Alfred Buskqvis... 20,959,327
35 Eddie Edström 20,922,307
36 Thomas Joly 20,769,655
37 Torgeir Sulen H... 20,750,282
38 Jenny Larsson 20,746,503
39 Karolina Hedens... 20,551,427
40 Marcus Johansso... 20,519,477
41 Patrick Fossum ... 20,194,014
42 Petter Northug 20,160,567
43 Fabián Štoček... 20,118,753
44 Joar Thele 20,099,099
45 Juuso Mäkelä 19,956,551
46 Sofie Elebro 19,615,781
47 Jan Šrail 19,577,269
48 Ole Jørgen Bruv... 19,126,007
49 Fredrik Helgest... 18,888,790
50 Gustav Eriksson 18,599,193
 
Terminlister & Resultater
CHECK COMPETITIONS
Arrangement Land Dato
Mobile icon Mobile icon

Stakedebatt til besvær

Vegard Fluge Samuelsen har svart på Jørgen Aukland sitt innlegg i debatten rundt stakefrie soner og utviklingen til internasjonal langrenn.

Foto: NordicFocus

Illustrasjonsbilde.

Leserinnlegget er et svar på Jørgen Auklands «Staking som rød klut«. Det første innlegget i debatten handlet om stakefrie soner i Ungdomsbirken og kan leses her

Jeg setter pris på at Aukland tok seg tid til å svare på mitt innlegg om hans holdning til stakefrie soner.  Debatt er bra, og jeg velger å svare for å holde debatten i gang litt til, med håp om at kanskje andre (eller Aukland selv) ønsker å bidra med flere synspunkter og vinklinger. 

Aukland kommer med sine personlige preferanser på hvordan en langrennssesong burde være organisert.  Jeg velger å ta utgangspunkt i disse delene av Auklands innlegg.  

Distanser, øvelser og tourer
En del av Auklands tanker om fremtiden for langrennssporten, går på sesongens sammensetning når det gjelder distanser, øvelser, arrangementssteder og ikke minst tourer.  Jeg vil påstå at hans ideer rundt dette på ingen måte er i strid med et av hovedpoengene i mitt forrige innlegg; at langrennssporten er tjent med å stå samlet om et best mulig felles produkt. Med dette som utgangspunkt er jeg usikker på om det er formålstjenlig at sporten er splittet i fraksjoner med egne regler og total dominans av rene spesialister i de enkelte øvelsene.

Diskusjoner rundt sprintdistansene er relevante å vise til i denne sammenheng.  Slik jeg har oppfattet den debatten, har man forholdt seg til følgende dilemma: sprinten må være kort nok til å skille seg fra distanserenn, men lang nok til at den ikke blir uinteressant for allroundere eller fullstendig dominert av rendyrkede spesialister. Nettopp fordi langrennssporten er for liten til at den bør deles i mindre fraksjoner med (enda) svakere bredde i den enkelte gren.  Man kan være enig eller uenig i en slik vinkling på sprint, men det er slik jeg oppfatter argumentasjonen rundt dagens føringer. 

Personlig synes jeg det både er kult og fascinerende å se Ludde og Ragnar Bragvin Andresen gå 100m supersprint. Den grenen har imidlertid aldri blitt omfavnet av FIS eller andre deler av det offisielle langrennsmiljøet.  Jeg vil tro noe av grunnen er det jeg beskriver over – man er ikke begeistret for en splittelse i øvelser med helt særegne arbeidskrav.  

Om man hadde fulgt Auklands drøm, tatt skrittet helt ut og inkludert supersprint inn i en tour, sammen med et av de store langløpene, ville man utvilsomt få et fantastisk spenn og stort mangfold.  Det ville vært et spennende og interessant program. Men for å sette akkurat dette på spissen (riktignok med et søkt eksempel): dersom Ludde&co forlangte at en supersprint skulle foregå uten FIS sine regler for stavlengde, ville dette da være et godt utgangspunkt for dialog med FIS om et slikt konsept?  Og tilsvarende – er det å arrangere en hel langløpssesong der reglene konsekvent skiller seg fra FIS-regler et godt utgangspunkt for dialog om en drøm ala det Aukland skisserer? 

Som jeg skrev i forrige innlegg så mener jeg på ingen måte at renn som Vasaloppet eller Marcialonga skal tvinge inn festesmurning, men jeg tror en stor og viktig rennserie med andre regler enn det man finner i ungdomsrenn, NC, ScandCup osv., skaper et unødvendig stort skille i vår idrett. 

Jeg mener det ville være et positivt signal inn i skiidretten om Ski Classics hadde valgt ut enkeltrenn der teknikksoner innføres.  Da tror jeg også det ville bli mer aktuelt for andre (mindre) arrangører av turrenn å gjøre det samme.  Ville det ikke være positivt med større mangfold også innen denne type renn, i stedet for at alle små og store turrenn i dag vinnes på blanke ski? 

Personlig mener jeg flere turrenn også burde vært skøyting, og som sagt at noen renn burde arrangeres med teknikksoner som et ledd i å verne om klassisk, slik FIS (og dermed NSF) har valgt å definere denne grenen. 

Et motargument mot teknikksoner er selvsagt at det krever administrasjon og kontroll, men da kan man minne om at under f.eks. Birken stiller arrangøren med diverse kontrollører som filmer (og disker) de som jukseskøyter. Mange mindre renn har ingen overvåkning mot jukseskøyting, så overholdelse av stakefrie soner skiller seg ikke vesentlig fra dagens praksis i så måte.  I mange renn vil det i stor grad være indre justis i feltet som sørger for at rennets regler overholdes enten det er stakefrie soner eller ikke.

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at mange er svært oppgitt og lei av jukseskøyting blant dem som velger blanke ski, uten å være sterke nok. Det er for øvrig god grunn til å tro at juksingen ville bli et mindre problem blant mosjonister ved bruk av teknikksoner, nettopp fordi man skøyter som en konsekvens av kombinasjonen manglende styrke og manglende feste.  Det har i flere år vært rapportert om utstrakt bruk av glidende fiskebein i bakkene mot Midtfjellet i Birken. 

Angående samarbeid på tvers av langrennssportens ulike grener, er det verdt å minne om at turrenn/langløp har vært innlemmet i NSF/FIS sine konkurranser tidligere. Rensfjellsrennet har vært NM på 50/30km (2008 – med min motdebbatants bror som vinner i herreklassen), og Birken har vært WC (2002). Det er betimelig å stille følgende spørsmål: Er det lenger vei til et slikt sammenslått arrangement i dag?  Jeg har ikke noen fasit på det, men det er ikke unaturlig å tro at veien i dag er lengre, blant annet fordi langløp har andre regler enn øvrige langrenn. 

Personlig tror jeg også langløpsmiljøet selv ville være tjent med et noe mer variert program, dersom man er ute etter større oppmerksomhet blant det brede publikum.  Jeg har ikke oversikt over TV-tall, så det kan tenkes jeg bommer her, men jeg treffer mange utenfor langrennsbobla i jobbsammenheng, og mitt klare inntrykk er at mange mener monotonien i et renn med 3 timer staking er negativt for underholdningsverdien.  (Jeg antar dog at Vasaloppet har pene seertall, da deltagerantallet gjør at halve Skandinavia kjenner noe på startstreken, hvilket sikkert også gjenspeiles i TV-interessen). 

Private lag på tvers av nasjoner
Auklands tanker om tourer som kombinerer langløp og WC, inneholder også ideer om lag på tvers av nasjoner, (med forbehold om at jeg tolker innlegget feil akkurat her).  Dette er trolig mer en visjon og drøm enn realisme, da det ville kreve vesentlige endringer på mange plan, med tanke på hvordan skisporten er organisert.  Temaet har vært grundig diskutert bl.a. på Podcast med Pettersen, Ingholm og Ulvang.  Slik jeg tolker Ulvang, er det veldig lang vei til en slik organisering av langrenn, men det er definitivt mulig å gjøre seg noen spennende tanker om et regime der f.eks. Klæbo går for et tysk lag i en tour som spenner fra sprint til Marcialonga.  Drømmen er da at dette vil være positivt for internasjonal bredde, ved at den største norske stjernen løfter det tyske laget rundt seg både sportslig og med tanke på interesse, og det er slett ikke utenkelig at en slik organisering ville ha positive effekter.   

Jeg tror nok langløpsmiljøet er langt mer modne på tanken om å konkurrere på denne type lag enn skifolk flest, og nå er jeg sikkert igjen en sidrumpa gamling, men jeg lurer på om man feilvurderer den gjennomsnittlige TV-seer her.  Husk at det overlegent største inntektskilden i langrenn på toppnivå kommer fra TV-rettigheter.  Jeg er ikke overbevist om at det vil være like stas for en typisk TV-seer å se Klæbo stille i finalen for Team Toko Tirol, som det er å se stjernene i norsk drakt kjempe mot russere og svensker. 

Jeg er redd man må innse at langrenn ikke er like stort som sykling eller fotball, og de beste norske er helter her hjemme, nettopp fordi de er norske.  Selv om folk over hele verden kjøper Liverpool-drakt med navnet til en egypter på ryggen, er jeg tvilende til at man får tilsvarende effekter i et internasjonalt sammensatt lag i langrenn. 

I langløp er mitt inntrykk at det stort sett bare er løperne selv (og sikkert deres sponsorer) som er opptatt av hvilke lag den enkelte utøver tilhører.

Det er sjelden feil å komme med nye tanker, så på tross av min skepsis håper jeg de som har viktigere fingre med i spillet enn meg vil ønske en debatt velkommen. 

Ungdomsbirken 
Når det gjelder Ungdomsbirken, så valgte jeg bevisst å ikke bruke alt for mye plass på dette rennet i mitt forrige innlegg, da jeg mener det er mer interessant med en noe videre debatt. Men til opplysning, ligger det tilgjengelig på arrangørens hjemmeside hva som er bakgrunnen for stakefrie soner i dette rennet. 

Birken | Stakefrie soner (birkebeiner.no)

Motivasjonen for teknikksoner i UB er altså ikke å hindre staking på blanke ski, men å stoppe skøyting.  Å skøyte er en helt naturlig reaksjon hos mange barn når man kommer til en motbakke med bakglatte ski. Man erfarte at det ble så mye skøyting at man så seg nødt til å innføre soner for å beholde rennet i klassisk stil. For når barna har feste på skiene vil det også være mindre behov for å skøyte, selv om dette ikke er et relevant poeng for de sterkeste i de eldste klassene.  Det er opplagt mulig å argumentere både for og imot soner i akkurat dette rennet, og både løypeprofil, tid på sesongen, høydeforskjell, smøreutfordring etc. er relevante argumenter mot soner. Personlig støtter jeg altså likevel dagens arrangementsform. 

Teknikksoner i andre idretter 
Diskusjonen om å ta vare på klassisk eller å slippe utviklingen løs er på ingen måte særegen for langrenn.  Relevante paralleller kan trekkes til flere idretter, og her er et interessant eksempel fra svømming: For en del år siden var det en del toppsvømmere som utviklet «kicking» til et ekstremt nivå.  En teknikk som foregår under vann, med utelukkende bruk av beinspark, der svømmeren nærmest ser ut som en delfin – svært effektiv for de aller beste, men alt for krevende for folk flest.  Plutselig begynte man å vinne korte distanser ved ren kicking. Man tjente på å fullføre hele bassenglengden med denne teknikken, og verdensrekordene sto for fall.  Da satte FINA ned foten og innførte med umiddelbar virkning regler om hvor langt det var tillatt å svømme under vann etter både startstup og vending. Svømmestevner skulle vinnes ved å svømme slik man tradisjonelt har ment av svømming skal utføres.  Selv om den nye varianten gikk fortere for de beste. 

Regelen fører til en og annen disking, men jeg tror de fleste i svømmemiljøet er enige om at det fungerer og var et riktig tiltak for å verne om de klassiske svømmeteknikkene.   

Fortsatt ubesvart
Et sentralt tema i mitt forrige innlegg ble ikke kommentert av Aukland, og det kunne vært interessant om han eller andre kom med sine tanker om følgende:

  • FIS har gitt tydelig uttrykk for at klassisk legges ned dersom det blir en ren stakeøvelse. 
  • De beste i SkiClassics og andre turrenn rendyrker staking. 

Er det bare jeg som ser en kolliderende kultur og holdning til fremtiden for klassisk langrenn her?  Nå ser heldigvis stakefrie soner ut til å fungere fint i «vanlige renn», og klassisk er tilsynelatende mindre truet nå enn for noen år siden. Kanskje er den beste løsningen når alt kommer til alt, å la turrenn fortsette sitt regime og la FIS kjøre sitt. Likevel mener jeg kjernen i denne problemstillingen er verdt å dvele litt ved. 

Vil det ikke være også i langløpsmiljøets interesse å bidra til å sikre fremtiden for klassisk som konkurranseidrett med tanke på rekruttering til egen gren i uoverskuelig fremtid?

Massemønstringer og debattform
Aukland spør hva jeg mener med formulering «resten av langrennsverden».  I denne sammenheng hvor jeg tar opp spørsmål rundt langløp versus «øvrig langrenn», sikter jeg naturligvis til alle renn i barneklasser, ungdomsklasser, junior, NC, Scand-Cup osv. og tilsvarende i andre deler av verden der langrenn utøves i organisert form, med WC og mesterskap helt i toppen av pyramiden. Aukland har selvsagt helt rett i at det er i de store turrennene man virkelig samler massene. Dette er fantastiske arrangementer, og jeg har stor respekt for både hva eliten og massene representerer.

Jeg har selv hatt gleden av å stå på startstreken i Vasaloppet et par ganger.  En fascinerende mønstring.  Jeg har dog aldri prestert på Auklands nivå, men hadde gleden av å være sprek siste mila det ene året, og tror jeg var innenfor Topp 50 totalt. Ikke egnet til å imponere de beste, men for meg som middelmådig mosjonist var det en flott skiopplevelse.   

Ellers registrerer jeg at Aukland har drevet imponerende research på min person. For å være behjelpelig, slik at man slipper å bruke mere tid på google, kan jeg meddele at han aldri vil finne veldig imponerende resultater på mitt navn.  Rett og slett fordi de ikke finnes, uten at jeg helt kan se hvilken relevans det har for debatten. 

Når det gjelder tilnavnet «oksen Samuelsen», finner jeg det svært flatterende, og enkelte av mine gamle kompiser har allerede begjærlig tatt i bruk det som mitt nye navn, selv om de som kjenner meg vet at «pingla Fluge» er et langt mer treffende navn enn «oksen Samuelsen». 

Med min spissformulerte tekst ba jeg sikkert om litt artig verbal juling, men for ettertiden tror jeg både debatten og debattantene er tjent med at man holder personkarakteristikker utenfor langrenn.com sine leserinnlegg. 

Med ønske om fine vårskiturer, og at skiføret holder til påske, hvor man enn måtte befinne seg.

Hilsen

Vegard Fluge Samuelsen  

P.S:
Når det gjelder Aukland sine antagelser om mine personlige preferanser innen langrenn, har han naturligvis gjettet riktig. Jeg er glad i klassisk på gamlemåten, men ikke like ensporet som Aukland tror. I årets sesong har jeg nok hatt frem skøyteskiene nesten like ofte som klassiskskiene, og i påsken er jeg av dem man kan se på skøyteski på skareføre i fjellet – aller helst sammen med familien.  Men for all del; jeg erkjenner lett at jeg er en gammel grinebiter med til dels utdaterte holdninger til både langrenn og mye annet.  Men også middelmådige grinebitere har heldigvis anledning til å dele sine meninger på langrenn.com.

Mest lest
Bli medlem nå