Anders Aukland om sesongstart, nåløyet verdenscuputtak, landslag og private lag, og framtidas langrenn.

«Auklands Arena» er Anders Auklands egen faste spalte på Langrenn.com der langløpslegenden deler sine tanker og meninger om aktuelle temaer, skråblikk og alvorsord om alt som rører seg på og rundt langrenn. 

Skisesongen er godt i gang: først Beito og Bruks, så verdenscupåpning i Ruka og langløpspremieren i Edsåsdalen. Nå venter verdenscup på Lillehammer i helga, og snart kommer Ski Classics-premieren i Bad Gastein. 

Herlig, både for de som skal gå skirenn og alle de som liker å følge det på TV.

Det er alltid spennende med sesongstart. Det er alltid noen unge som tar et steg videre mot toppen, slår igjennom og får et gjennombrudd. 

Verdenscuper og mesterskap i langrenn, langløp og skiskyting på TV: Hvilke kanaler sender hva? Langrenn.com har oversikten på TV-vinteren.

Nåløyet verdenscuputtak
I Norge er det utrolig hard kamp om plassene til verdenscupen, og alle vet at resultatene i starten av sesongen er avgjørende som inngang til verdenscupen. Særlig når verdenscuprundene på Lillehammer og Beitostølen de to første helgene i desember har ekstra kvoter til Norge som arrangør av disse rennene og dermed større muligheter om du ikke er på landslag. Ellers blir det Norgescup og Skandinavisk Cup et år til… før kanskje verdenscup i ‘Kollen i mars – om du virkelig er heldig.

Derfor er det jo trist å se at Skiforbundet bruker sin mulighet til å prioritere landslagsløpere når de kanskje burde sluppet til nye, unge løpere. Det handler om de siste plassene, ikke de som skal på pallen: Jeg tenker jo på det å ta utEmil Iversen til distanserennet i skøyting på Lillehammer i stedet for løpere som Jan Thomas Jenssen eller Henrik Dønnestad denne gang. 

Dette er Norges tropp til verdenscupen på Lillehammer

Saken fortsetter under

Hån mot framtida
Egentlig er det Skiforbundet gjør her med uttaket til verdenscupen på Lillehammer en hån mot alle de løpere som satser steinhardt på vei mot å bli best, for å få gåverdenscuprenn og komme videre. 

Det er en hån mot alle klubber og team som sørger for enorm pågang av løpere på vei mot toppen, som skal ut å gå verdenscuprenn og kanskje ta medaljer i fremtiden. 

Men for de som vil inn på verdenscuplag en gang ,er det lurt å ikke rope for høyt om dette, lurt å nikke anerkjennende til at «jo, det er klart det er riktig at landslaget skal prioriteres og landslagsløpere skal ha den tryggheten og tilliten før de byttes ut.»

Men er det egentlig det? 

Kanskje det var det en gang i tiden, da vi hadde flere internasjonale konkurrenter. Da Norge ikke dominerte langrenn til de grader, da spriket mellom landslagsløpere og Norgescupløpere var større.

Jeg har selv jobbet hardt for å gå meg inn på et landslag. Og jo, det ga meg stor trygghet å være der. Jeg nøt godt av det i flere år. 

Jeg har også stått med grønn lue med Xtrapersonell-logo, sammen med Jens Arne Svartedal og sett vi ble nummer en og to på 15km i NM. Deretter blir Jens Arne nummer to på neste verdenscuprenn, 15km i Valdidentro i Italia like før VM i Liberec 2009. Han er i VM som tittelforsvarer i sprint, men er ikke blandt de fire som står på start på den 15-kilometeren.

Jeg tror ikke de som sto for det uttaket er særlig stolte av det i dag. Og jeg vet det var tungt for Jens Arne å kjenne at det lå politikk i å frata han en stor medaljesjanse – en virkelig fortjent sjanse. 

Dette er jo gammel historie, fra den gang kampen sto om det i det hele tatt skulle være lovlig med et «privatlag». 

Saken fortsetter under

Framtidas langrenn
Dette eksempelet med Jens Arne Svartedal er jo gammel historie, fra den gang kampen sto om det i det hele tatt skulle være lovlig med et «privatlag». 

Nå er det masse private lag. Det er mange flere som satser på toppnivå. Aldri har flere skiløpere i Norge gått så fort, hatt så bra opplegg eller så gode ski. Faktisk er det så bra at ingen andre nasjoner henger helt med. 

Og rekruttering? Ta deg en tur på Hovedlandsrennet eller UngdomsBirken, det har jeg. Da forstår du at dette bare er begynnelsen.

For med all respekt for eksperter, medier og gode TV-produksjoner som prøver å gjøre verdenscuplangrenn spennende: Norge kommer til å dominere langrenn totalt i uoverskuelig fremtid. I Norge er det et hav av unge talenter som trener steinhardt mot å bli best, og som etter hvert får fordeler andre land ikke har. Vil vi dette, og er dette til det beste for langrenn, både nasjonalt og internasjonalt? Jeg bare spør.

Vinne det meste er det kommer vi til å gjøre. Å se Johannes Høsflot Klæbo gå på ski i Ruka var jo rett å slett nydelig.Og resten av den norske troppen leverte sinnsykt bra. Også Emil Iversen gjorde det helt ok. Det er ikke det. Men hva tenker vi er best for langrenn og utviklingen?

Les også: Bolshunov tror Klæbo vinner alt i VM

Saken fortsetter under

Ligge i forkant: Real omorganisering 
Hva tenker vi om 15 år, når vi ser tilbake? Det er i alle fall rart å tenke på hvordan Skiforbundet løste det i 2009! Så lær alltid av historien, og tenk som min tidligere Teamkompis Jerry Ahrlin sa, «du må tenke som om du er 10 år foran din tid». Det vant i alle fall han mange skirenn på!

Jeg har ikke svaret, men jeg tenker at dagens situasjon ikke er bra, at langrenn har utfordringer som må løses hvis idretten skal overleve som spennende, internasjonal VM- og OL-gren. Jeg tenker At landslaget og uttak bør organiseres annerledes enn i dag, selv om det leveres resultater bedre enn noen gang.

Hvordan kan alle de talentene som etterhvert dukker opp i Norge føle at de har en fair sjanse til å komme til VM. Hvordan ta vare på dem gjennom flere år, som det for mange tar å slå igjennom internasjonalt. 

Mitt tips er å organisere langrenn som sykkel: Internasjonale lag med internasjonale sponsorer, bygge opp sporten rundt de store skidestinasjonene og monumentene som finnes i Ski Classics. 

Ha både lange skirenn og korte distanser og sprinter. Flere tourer med mange renn, flere løpere på lag, og flere løpere på start. Mer ekstreme distanser, spennende TV sendinger, klatreetapper, lagtempo og bysprinter. 

Les også: Petter om framtidas langrenn: – Bysprinten er et skoleeksempel

Saken fortsetter under

Desverre tror jeg ikke dette skjer. Langrenn har svært dype nasjonale følelser, og tanken om å representere landet sitter så sterkt. Både på godt, og kanskje vondt – om vi tenker på langrenn om 20 år…. Hvordan ser det ut da?

Jeg gleder meg til å se verdenscuprennene Lillehammer og Beitostølen; jeg elsker sporten.

Og mitt tips til unge skiløpere som drømmer om å bli gode, eller alle som ikke har Skiforbundet som sponsor: Gå langløp og Ski Classics!

PS – Gikk du glipp av de forrige episodene av Auklands Arena? 
Auklands Arena 1: «Her kommer vintern, her kommer den kalde fine tida»…
Auklands Arena 2: Høsttrening for mosjonister

Spalten Auklands Arena er en kommentar. Kommentarer, kronikker og debattinnlegg gir uttrykk for skribentens holdning.