De viktige meterne!
av rejlers
• 23.02.2001
Ja, så er VM over for min del. Jeg må bare på torget og hente medaljen min før jeg kan reise hjem.
Så litt om gårdagen;
Da jeg våkna om morgenen følte jeg meg uthvilt og klar for dagens store oppgave. Etter frokost knuste jeg Tor-Arne i biljard. Han hadde 5 kuler igjen da jeg var ferdig. Dette lover bra, tenkte jeg. I dag er jeg i form!
Prologen gikk kjempebra. Jeg traff med rytmen og sprinta inn til 7.plass, under 2 sekunder bak Zorro (Zorzi).
Men best av alt;
Jeg følte meg skikkelig pigg og var lett og fin i låra etterpå.
Det tøffeste jeg har vært med på
I kvartfinalen styrte Tor-Arne og jeg løpet fra start til mål og bytta om å dra. I semifinalen havna jeg derimot sist ut på oppløpet. Jeg måtte spurtbeseire Peter «bølla» Schlickenrieder og Rene Sommerfeldt i løpet av 100 meter. Disse meterne var de viktigste i hele min skikarriere til nå.
Og mens jeg traff perfekt med hvert eneste fraspark og fossa forbi dem, brølte 100 000 tilskuere det de kunne fordi de heller ville ha nordmenn enn tyskere i finalen. Jeg fikk frysninger langt ned i ryggmargen.
Og det er det tøffeste jeg noen gang har vært med på. Disse 100 meterne. I finalen fikk jeg en følelse av at det hele var uvirkelig. Vi var inni de finske skoger, jeg leda og skulle kjempe om VM-gullet mot trioen rett bak meg.
Resten vet vi.
Det kunne gått enda bedre men også verre. Et høyt sportslig mål var nådd.
Lett å smile
Og aldri har det vel vært lettere å smile til journalistene. I blitsregnet timene etter målgangen var det ekte glede som ble uttrykt og ikke noe kunstig påtrukket smil som man må prestere når man er mellom fornøyd.
Siden gikk det slag i slag med intervjuer, pressekonferanse, doping-kontroll, TV-studio og sponsormiddag.
Traff med formen
I et helt år har jeg hatt VM-sprinten i tankene hver eneste dag. Bevisst har jeg spart på formen for å være best mulig forberedt om jeg skulle klare å kvalifisere meg.
Blant anntdroppa jeg prøve-OL. Jeg traff spikeren mitt på hodet. Formen var på sitt beste akkurat i går. Det er deilig å kjenne kroppen sin så godt at jeg under kyndig veiledning av trener Steinar Mundal, vet hva jeg må gjøre for å komme i form til riktig tid.
I tillegg har jeg vært flink til å holde meg frisk, noe som er en forutsetning for å lykkes.
Så nå skal jeg bare være glad og fornøyd.
Da jeg våkna om morgenen følte jeg meg uthvilt og klar for dagens store oppgave. Etter frokost knuste jeg Tor-Arne i biljard. Han hadde 5 kuler igjen da jeg var ferdig. Dette lover bra, tenkte jeg. I dag er jeg i form!
Prologen gikk kjempebra. Jeg traff med rytmen og sprinta inn til 7.plass, under 2 sekunder bak Zorro (Zorzi).
Men best av alt;
Jeg følte meg skikkelig pigg og var lett og fin i låra etterpå.
Det tøffeste jeg har vært med på
I kvartfinalen styrte Tor-Arne og jeg løpet fra start til mål og bytta om å dra. I semifinalen havna jeg derimot sist ut på oppløpet. Jeg måtte spurtbeseire Peter «bølla» Schlickenrieder og Rene Sommerfeldt i løpet av 100 meter. Disse meterne var de viktigste i hele min skikarriere til nå.
Og mens jeg traff perfekt med hvert eneste fraspark og fossa forbi dem, brølte 100 000 tilskuere det de kunne fordi de heller ville ha nordmenn enn tyskere i finalen. Jeg fikk frysninger langt ned i ryggmargen.
Og det er det tøffeste jeg noen gang har vært med på. Disse 100 meterne. I finalen fikk jeg en følelse av at det hele var uvirkelig. Vi var inni de finske skoger, jeg leda og skulle kjempe om VM-gullet mot trioen rett bak meg.
Resten vet vi.
Det kunne gått enda bedre men også verre. Et høyt sportslig mål var nådd.
Lett å smile
Og aldri har det vel vært lettere å smile til journalistene. I blitsregnet timene etter målgangen var det ekte glede som ble uttrykt og ikke noe kunstig påtrukket smil som man må prestere når man er mellom fornøyd.
Siden gikk det slag i slag med intervjuer, pressekonferanse, doping-kontroll, TV-studio og sponsormiddag.
Traff med formen
I et helt år har jeg hatt VM-sprinten i tankene hver eneste dag. Bevisst har jeg spart på formen for å være best mulig forberedt om jeg skulle klare å kvalifisere meg.
Blant anntdroppa jeg prøve-OL. Jeg traff spikeren mitt på hodet. Formen var på sitt beste akkurat i går. Det er deilig å kjenne kroppen sin så godt at jeg under kyndig veiledning av trener Steinar Mundal, vet hva jeg må gjøre for å komme i form til riktig tid.
I tillegg har jeg vært flink til å holde meg frisk, noe som er en forutsetning for å lykkes.
Så nå skal jeg bare være glad og fornøyd.