Norsk presse har funnet ut at norsk høydehusdebatt selger mer enn finske skandaler, og i finske aviser spilles utøvere, trenere, og ledere opp mot hverandre i et teater uten forankring i virklighet og troverdighet. I Finland sitter også gamle Aki Karvonen i fred med seg og sitt. Hadde norske journalister løftet øynene lenger enn til naboavisen kunne kanskje gamle Aki vært med å skrevet den finske skihistorien på ny…Og var ikke sønnen til gode og ærlige Hallgeir Lundemo i nærheten da fire østerrikere overgikk seg selv og vant herrestafetten i Ramsau?

Vi noterer samtidig at finnene fortsatt ikke har innrømmet bruk av EPO. Det har heller ikke vært noe tema i de siste dagers debatt. Medisinsk ekspertise har ved flere anledninger uttalt at HES, stoffet finnene ble tatt for, ikke i seg selv har en prestasjonsfremmende effekt. HES er i stedet brukt til å skjule bruk av EPO. Det er bruken av EPO idretten må komme til livs. Vi venter derfor med spenning på det arbeidet som nå er gjennomført i Paris, der flere analyser er gjennomført med tanke på å avsløre ikke bare bruken av HES, men også kunstig tilførsel av EPO. En offentliggjøring av disse undersøkelsene vil være et definitivt bidrag til gjennomslagskraft for antidoping-arbeidet.

Det er hykleri på det mest desperate når Mika Myllelä, med et stort kors prangende rundt halsen, står frem og bedyrer sin uskyld bare timer før dopingskandalen er et faktum. I etterkant av skandalen har vi vært vitne til at finske ledere har «skutt fra hoftefestet» mot alt og alle. Troverdigheten er borte, og tilbake står finsk skisport ribbet for annet enn skam.

I denne sammenhengen er også norske løpere blitt dratt inn som juksemakere og dopingmistenkte. Finske ledere oppfører seg som villdyr i bur, og har latt hevngjerrighet og desperasjon ta kvelertak på rasjonalitet og vanlig folkeskikk. I fremtiden frykter jeg mest de ufine metodene slike mennesker kan igangsette for å utsette også uskyldige for dopinganklager. Bevisst hevn gjennom en tablett i en drink, eller en sprøyte i drikkedunken, er nok til at vi får uskyldige utøvere på listen over skyldige skjebner. Med en selvpålagt «paranoid» innstilling kan bevisst hevn fra enkeltpersoner gi nye skandaler også i Norge. I en slik sammenheng er rettssikkerheten forsvinnende lav, og fallhøyden enorm…

Hans B. Skaset bommer stygt når han påstår norsk skisport har et forklaringsproblem. Idretten kan ikke komme dithen at uskyldige må rettferdiggjøre sin uskyld. Det er ikke Norge som i dag har et dopingproblem, det er finnene. Samtidig bør Norge i alle nasjonale og internasjonale sammenhenger offensivt fortsette å jobbe videre, og åpne alle våre dører med tanke på gi andre miljøer innsyn i den kulturen som råder rundt dopingarbeid i norsk toppidrett. Et dopingarbeid som har kontinuerlige tester gjennom hele året, både i og utenfor sesongen.

Med de ressurser Norges Skiforbund i dag bruker på å legge til rette for optimale forhold for våre beste løpere skulle det etter min mening bare mangle om vi ikke hadde de beste langrennsløperne i verden. Vi har god rekruttering i forhold til andre land, og i Norge vil mange av de beste talentene satse på langrenn. Det er 50 løpere på profesjonelt drevne landslag, vi har det beste støtteapparatet i verden, og Norges Skiforbunds budsjetter gir økonomiske frihet som alle andre nasjoner misunner oss.

Vi har slettes ikke noe forklaringsproblem for å rettferdiggjøre suksess. Den finnes det mange gode grunner til- den beste heter hardt arbeide over lang tid. I stedet har vi et forklaringsproblem når man skal forklare at verdens beste langrennsnasjon på herresiden hadde en eneste løper blant de 25 beste i helgas verdenscup-renn i fristil i Russland…

Dopingskandalen er svært alvorlig for langrennssporten. Samtidig gir tragedien muligheten til å ta et stort skritt på veien mot en dopingfri langrennssport i fremtiden. På kort sikt vil vår nasjonalsport lide. På lang sikt tror jeg langrennssporten kommer tilbake. Fordi den allerede har tatt et oppgjør med en juksekultur som mange andre idretter ikke engang tør å ta tak i…