Det var enormt og komme inn på skistadion og høre jubelbruset fra tusenvis av elleville tilskuere. Følelsen av å oppnå noe man lenge har drømt om er en enestående følelse.
I det jeg krysset målstreken som gullvinner, koblet jeg helt ut og klarte ikke å tenke. Det var helt tomt i topplokket!

Følelsene tok fullstendig overhånd. Jeg måtte ha noen minutter for meg selv. Tanken på alle som har stått bak meg og hjulpet meg - gjorde at jeg ikke klarte å holde igjen tårene.

Det ble en masete og stresset kveld. Og når jeg først fikk roet meg ned og lagt hodet på puta klarte jeg ikke å sove. Tankene svirret rundt - jeg sov dårlig natten før stafetten.

Allikevel følte jeg meg i god form da jeg våknet torsdag morgen. Stafetten startet sent på dagen, så jeg hadde sjansen til å ligge lenge utover dagen.

Men:

Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg måtte opp!

Jeg fulgte spent med da Thomas og Sami kjempet på den tredje etappen. Mika og jeg skuet bort på hverandre. Det var tydelig å se at begge var nervøse før den siste og avgjørende duellen.

Vi fikk klapp på skulderen samtidig. Han la ut i en forrykende fart, mens jeg la meg på hjul - halsende bak. Og det skulle vise seg å bli tøft. Mika var hakket kvassere - jeg måtte bare la ham gå.

Heldigvis var det langt ned til svenskene. Per kom fort bakfra, men ikke fort nok. Vi hadde full kontroll over sølvet.

Synd, men slik løpet utviklet seg, må vi være fornøyd med sølv.