Klart, jeg ble skuffet rett i etterkant. To tideler er så lite at det er umulig å skjønne det. Irritasjonen over hvorfor jeg ikke hadde gått fortere de siste par kilometeren preget meg de første minuttene etter målgang. Men nå når jeg har fått løpet og ting mer på avstand, orker jeg ikke å bruke energien på å gruble over hva jeg skulle ha gjort.
Gjort er gjort, ferdig med det!

Det er mye styr og mas som venter etter en medalje. Jeg prøvde å takle det på en best mulig måte – slik at alle fikk en bit av meg. Det tærer på kreftene og man blir vel så sliten psykisk som fysisk. Men det hører med at det skal være litt «kok» i etterkant.

Mange hadde store forventninger til oss på stafetten. Vi som løpere var mer diskre og usikre. Stafett er spesiellt.
Mange av løperne som til vanlig ikke hevder seg i det øverste tetsjiktet, er med i teten og setter farge på stafetten – særlig når man får drahjelp, og ser at man klarer å følge løpere som er antatt sterkere enn man selv.

Jeg merket fort at ting ikke var som det skulle. Jeg valgte å ta ledelsen, styre feltet, slik at jeg hadde full kontroll over konkurrentene.
Jeg syntes selv at det gikk fort, men tydeligvis ikke fort nok. Når løpere som normalt ikke skulle klart å henge – klarer det – går det for sakte.
Synd for resten av gutta at jeg tapte verdifulle sekunder mot slutten. Sekundene gikk og kreftene røynet på.

Derfor må man være fornøyd med sølv. Finnene var for sterke denne gang.

Er det noe som har imponert meg under dette mesterskapet – er det 43-åringen Harri Kirvesniemi. Gamlefar går ennå fryktelig fort på ski. Han er et levende bevis på at man kan holde på i det uendelige om man selv har motivasjon og ork til å satse!

Ellers er det lite å finne på. Gledelig var det at finsk TV4 sendte Champions League-kampen mellom Anderlecht og Leeds. Siden sistnevnte er favoritt-laget, ble det en gledelig kveld foran TV-skjermen.

Om jeg går søndagens femmil er usikkert. Avgjørelsen tar jeg i morgen.