Edvin Anger er plutselig blitt svensken alle snakker om i internasjonalt langrenn. Skjønt helt plutselig er det ikke. 

I vinter sendte 20-åringen et skremmeskudd til den etablerte senioreliten, da han ble svensk mester i sprint og slo en rekke meritterte verdenscupløpere som Marcus Grate, Calle Halfvarsson og Anton Persson – mens han fortsatt var junior. I samme mesterskap tok han også stafettgull med klubbkollegaene Jens Burman og Markus Ruus i Åsarna IF.

Men Anger har vært på banen mye lenger enn det: Han hevdet seg allerede som under ungdoms-OL i Lausanne. Der tok han gull, sølv og en sjuendeplass. Mesterskapet ble et vendepunkt. 

– Jeg har gått langrenn egentlig hele livet, men ungdoms-OL var en milepæl og et gjennombrudd. Det var første gang jeg så at «jo visst, her finnes det noe å bygge videre på.» Så det var en stor greie og en vanvittig motivasjon for å prøve å ta steget helt opp, sier Anger til Langrenn.com. 

Og i høst har han gjort nettopp det. Gutten fra Hedemora like sør for Falun har virkelig blitt et navn på alles lepper, ikke bare blant de med en sterk interesse for svensk langrenn. 

Under den nasjonale sesongåpningen i Bruksvallarna i november var Anger på pallen på 15km klassisk, ble nummer fire på 15km fristil og hadde nest raskeste tid i sprintprologen. 

Dermed gikk han seg rett inn på verdenscuplaget, og siden har han blitt der – som første års senior. Så langt har Anger også vært med å prege samtlige verdenscupløp han har gått, både i sprint og distanse.  

Anger har en stil og en guts som legges merke til: Offensiv og selvsikker.

Langrenn.com tok en prat med den reflekterte 20-åringen etter første periode av debutsesongen i verdenscupen.

Saken fortsetter under

Hvordan har starten på verdenskarrieren vært? 
– Jeg føler at jeg har lykkes ganske bra. Jeg har kommet til finalen i to av de to siste sprintrennene og til semifinalen i debuten, jeg ligger som nummer tre i sprintverdenscupen og er vel nummer 11 i verdenscupen sammenlagt. Det er sjukt. 

Hvordan har overgangen vært fra junior til senior? 
– For meg har det gått veldig bra. Det er tøft og høyt nivå på senior, og i verdenscupen er det enda høyere nivå. Men jeg gikk bra mot seniorene på slutten av sist sesong, så da visste jeg at jeg nok skulle kunne hevde meg. Men at jeg skulle gå til finalen i to av tre verdenscupsprinter helt fra start, det hadde jeg ikke trodd. 

Hva tenkte du da du gikk opp til startstreken i verdenscupen for aller første gang? 
– Det var en stor greie. Jeg hadde lagt en plan for sesongpremieren i Bruks, at jeg skulle vært pigg der slik for å kunne få en plass til verdenscupåpningen. Når jeg fikk det, så er jeg ingen person som reiser dit for å se på. Jeg ville prestere direkte, og jeg visste hva som kreves. Men det var litt ekstra nerver i Ruka. Det var det. 

Saken fortsetter under

Fasiten i Ruka ble exit for Anger etter semifinalen og 12.plass totalt på sprinten. På 10 kilometer klassisk ble han nummer 17. På 20 kilometer jaktstart endte han langt ned på lista, men resultatlista forteller ikke at Anger tok lange føringer i feltet som jaget tetgruppa. Men på slutten fikk han det tungt. Slik gikk det også i distanserennene både på Lillehammer og på Beitostølen. 

Sliter du mer på distanserennene? 
– Det gikk veldig bra på distanse i sesongåpningen. Det var også planen. Jeg la opp sesongoppkjøringen slik at jeg skulle ha en topp til premieren i Bruksvallarna, men så har jeg ikke klart å holde den formtoppen like bra på distanse som i sprint. 

Hva skyldes det? 
– Det er nok i stor grad det at jeg har konkurrert hver helg i mange uker. Jeg trenger noen dager på å restituere meg etter hver helg, og da har jeg ikke fått inn nok av de lange, gode terskeløktene som kreves for å holde den formen. Jeg ser jo at jeg gikk mye bedre på distanse i starten av sesongen enn nå. 

Saken fortsetter under

Du har vært i to sprintfinaler i verdenscupen nå: Hva skal til for å vinne sprinten? 
– Ja altså, jeg har fundert mye på det. Men det er vel helt enkelt tre ting: Man må ha en bra dag, der både kroppen og skiene er 100 prosent. Så må du ha litt flaks med posisjoneringen. Hadde jeg fått den riktige posisjonen og ikke blitt stengt på oppløpet på Lillehammer, så tror jeg mye kunne skjedd. 

Og den tredje tingen? 
– Så må du håpe at Klæbo ikke har en 100 prosent dag. 

Hvor langt er det helt opp dit, og hvordan skal du komme dit? 
– Det å få rett posisjon er noe som er litt vanskelig å trene på. Det krever erfaring og rutine Jeg trenger å gå flere heat og finaler, slik at jeg blir vant til at alt går fort og gjør de rette tingene når jeg må gå all-in hele tiden. Der er jeg ikke ennå. Som junior var det litt lettere, for der trengte jeg ikke gå all-in hele tiden.

Saken fortsetter under 

Hvilke ambisjoner har du for sesongen? 
– Det er VM. 

Det er jo freidig, som førsteårssenior og fersk i landslaget? 
– Det målet satte jeg meg allerede i mai, og la en plan med det for øyet. Jeg har fulgt planen bra og det har gått veldig bra, så jeg tror jeg har en bra sjanse til å få gå VM. Får jeg det, så drar jeg ikke dit for å se på. Da vil jeg være med å prege løpene. 

Det er et høyt mål? 
– Jo. Men man vil jo dit en gang: bli best i verden. Det er derfor man er her, og trener hardt hver eneste dag.