Diskusjonen om såkalte gråsoner, etikk, moral og rettssikkerhet er – i saklig og nyansert form – et viktig fundament i den videre drift og dynamiske utvikling av norsk toppidrett.
Jeg vil aller først ta utgangspunkt i grunnmuren for norsk toppidrett, hentet fra et idrettspolitisk vedtak, fattet av styret i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité tidligere i år :

«Norsk toppidrett skal utvikles som en kunnskapsbasert toppidrett med god organisering, høy profesjonalitet i arbeidsform og være preget av gode etiske og moralske holdninger. Toppidretten skal vise Norge som et land med evne til å satse og nå lenger enn folketall og andre ressurser skulle tilsi…Toppidretten skal anskueliggjøre og markedsføre idrettens verdier, utviklings- og utnyttelsespotensial.»

I dette vedtaket ligger det klare føringer fra idrettens ledelse: Ikke minst i forhold til profesjonalitet, moral og etikk. Med et lavt folketall og relativt begrensede ressurser, må vi, med våre ambisjoner, være bedre enn alle konkurrentene på kunnskap. Og utvikling av kunnskap handler mye om å sprenge grenser.

Allerede her begynner ting å bli komplisert. Debatten rundt gråsone-problematikken er vanskelig, fordi det i sone-definisjonen ikke finnes noen absolutter. Ingen kan med troverdighet si at de forvalter den eneste sannheten om de eksakte grenser for god, og dårlig, etikk og moral i samfunnet, eller toppidretten. Det betyr at det i realiteten er opp til hver og en av oss – du og jeg – å definere hva som ligger innenfor og hva som ligger utenfor den såkalte gråsonen. Det blir et spørsmål om hva du og jeg liker, eller ikke liker, og til og med hva vi er usikre på om vi liker og aksepterer. I det perspektiv er det vanskelig – for ikke å si umulig – å finne objektive etiske og moralske gråsoner i idretten – og i andre deler av samfunnet for den saks skyld.

I de siste ukers debatt er disse sonene i stor grad blitt definert av fremtredende aktører som har opphøyet seg selv til moralens og etikkens voktere. Gråsonene er blitt definert av eller gjennom mediene. I dette perspektiv er en mer grunnleggende etikk-debatt viktig, men svært vanskelig. Viktig fordi den til enhver tid bør forankres i hva det brede lag av storsamfunnet aksepterer, vanskelig fordi grensene for hva som er allment akseptert er flytende. Men det nærmeste en fasit vi kommer, er etter min mening hva det brede lag av folket mener i denne debatten. Ikke hva enkeltpersoner måtte forfekte.

Det objektive fundament
Men samfunnsoppfatningen er ikke det som ene og alene styrer Olympiatoppens syn på etiske dilemmaer. Toppidretten er villig til og ønsker å ta aktive standpunkt basert på verdimessige vurderinger.

Det eneste objektive fundament man har å forholde seg til i en slik diskusjon er det til enhver tid gjeldende regelverk. Ikke dermed sagt at jeg mener alt som ikke er ulovlig er tilrådelig. Det er i denne sammenheng den dynamiske, grundige etikkdebatten må inn for å skildre grensene. I så måte er det mitt håp og ønske at diskusjonen også penses inn på argumentasjon om hvorvidt regelverket er godt, riktig eller ikke. Ikke minst er dette avgjørende når debatten om norsk idretts troverdighet nå heves opp på et nasjonalpolitisk plan der – jeg våger påstanden – den tabloide symbolbruken er enda mer fremtredende enn i den generelle samfunnsdebatten.

I tillegg til gråsonedebatten, er det også trukket frem at norsk anti-dopingpolitikk er endret gjennom håndteringen av de to positive prøvene i Sydney. Sjefen for NIFs anti-dopingavdeling, Rune Andersen, skrev en kronikk om NIFs anti-dopingpolitikk i VG onsdag 1.november, som jeg slutter meg helt til, og jeg kommenterer derfor ikke antidopingpolitikken ytterligere her.

Kosttilskudd og høydehus
Det er spesielt to elementer i debatten de siste ukene som er blitt benyttet som illustrasjon på idrettens påståtte famling i gråsonene: Kosttilskudd og høydehus. Mange har etterlyst en mer dyptgripende holmgang om vi i Norge, med vår påståtte egendefinerte posisjon som internasjonalt anti-doping forbilde, virkelig kan være bekjent av å godta at våre utøvere simulerer høyde og spiser kosttilskudd for å bli bedre. Det blir litt for enkelt å svare et ubetinget JA på dette, men jeg mener det. La meg forsøke å begrunne hvorfor.

Opposisjon
Hver gang noen har sprengt grenser innen idretten, har det blitt møtt med en til dels voldsom opposisjon. Mange av oss husker den debatten som gikk i Norge i 60-årene om det å bruke vekter var en kunstig måte å bygge muskler på. Ved styrketrening, som alle i dag oppfatter som en etisk helt uproblematisk treningsform, benyttes imitasjoner for å bedre muskelkvaliteten. Da svømmere begynte å barbere hodet for å svømme fortere, mente noen at nå fikk det være nok. Bokløv-stilen i hopp, skøyting i langrenn-sporet, og alle mulige typer aerodynamiske drakter har også ført til debatt. Enkelte fnyser av problemstillingene i dag og mener at «det var da noe helt annet». Da diskusjonene pågikk var de imidlertid opphetede, men vi glemmer fort. Noen mener sikkert også at gliprosjekter og smøremaskiner er på grensen til juks. Eller polering av seilbåter med «hemmelig» voks.

Ut ifra dette så kan egentlig all trening defineres som unaturlig. Hva som aksepteres, er – som vi er inne på ovenfor – blant annet tids- og kulturbetinget. Ut fra dette er det laget regelverk. Regelverket er ikke absolutt, men vil kunne endre seg i «takt med tiden». For norsk idrett er dopingbestemmelsene uttrykt i NIFs lov. Denne loven blir gjennomgått og justert på hvert Idrettsting.

Hva bruk av høydehus angår, har Idrettsstyret presisert sitt forhold til dette gjennom et vedtak i 1996, som var en endring av de anbefalingene som ble gitt i 1994. Særforbundene må holde seg innenfor regelverket, Olympiatoppen må i tillegg rette seg etter de anbefalinger og vedtak som Idrettsstyret gir. Idrettsstyret fattet i 1996 følgende vedtak:

«Bruk av høydehus i treningsøyemed blir debattert både i idretten og i samfunnet for øvrig. Det har fremkommet etiske betenkeligheter med slik bruk. Idrettsstyret mener at bruk av høydehus ligger innenfor de etiske normer som idretten bør følge og at det ikke bryter med våre grunnleggende verdier glede, helse, fellesskap og ærlighet. Trening i høydehus aksepteres som ledd i godkjente treningsopplegg for våre fremste toppidrettsutøvere/landslagsutøvere. Idrettsstyret ønsker imidlertid å advare mot at kostbare og kompliserte treningsmetoder som bruk av høydehus, blir gjennomført av utøvere utenfor toppidretten. Bruk av høydehus må unngås i aldersbestemte klasser».

Med andre ord: Regelverket er der, og man kan godt like det eller ikke. Men det blir i denne sammenheng noe lettvint å blande inn gråsone-problematikken.

Men hvis man ikke liker høydehus – eller kosttilskudd – må man altså kjempe for å endre regelverket. Ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Et nasjonalt forbud mot bruk av høydehus nå, vil for eksempel redusere mange av våre utøveres muligheter til å hevde seg i OL i Salt Lake City om et drøyt år. Mesterskapet foregår på høyder mellom 1300 og 3000 meter, og uten kunnskap om akklimatisering og hvordan hver enkelt utøver reagerer i høyden, vil det være vesentlig vanskeligere for Norge å kunne hevde seg blant verdens ledende vinteridrettsnasjoner. Det er viktig å understreke at høydetrening og hypoxitrening (i for eksempel høydehus) kun er for utøvere i verdenstoppen, og må ikke benyttes som snarvei mot toppen av f. eks. unge utøvere. I den grad utøverne ikke er fysisk og psykisk godt forberedt på trening i høyden, og trening i høyden ikke styres individuelt riktig, vil den virke mot sin hensikt, og erfaringsmessig få negative konsekvenser for prestasjonsutviklingen. Våre hardeste konkurrenter bruker det. Vi kan like det eller ikke. Men slik er det. Det er dessuten ingen som tvinges inn i et høydehus. Dersom noen ønsker å gå egne, alternative veier, legger vi selvfølgelig til rette for det når de ber om det.

Det er i dette perspektiv at de mest synlige «gråsone-motstanderne» trolig vil kunne møte seg selv i døren, mange ganger. På den ene siden ønsker – og krever – de medaljer og konstant fremgang. For hva skal vi med toppidrett dersom det ikke er jakten på medaljer – visjonen om å bli best – som er drivende? Og hvis resultatene uteblir må hoder rulle. På den annen side fordømmer de samme debattantene lovlige treningsformer som våre konkurrenter i dag benytter seg av.

Når det gjelder kosttilskudd forholder vi oss også til et internasjonalt regelverk. Å ta til orde for å forby alt kosttilskudd vitner om liten faglig forankring. Det betyr i realiteten at våre utøvere også må droppe tran, styrkedrikker, solhatt og C-vitaminer. F.eks. må kvinner med menstruasjonsblødninger ha kosttilskudd i perioder. Vår fremste medisinske ekspertise – både nasjonalt og internasjonalt – mener det er uansvarlig å totalforby kosttilskudd. La oss heller vri fokus i diskusjonen mot et enda bedre og klarere regelverk som skiller tilskuddene fra de mer folkelige til de såkalte ergogene kosttilskuddene. La oss i hvertfall diskutere og kjempe for bedre kvalitetssikring av de anbefalinger vi gir på kosttilskuddssiden. I en slik debatt unngår vi også jakten på syndebukker. Men aller først har vi en lang vei å gå på optimalisering av kostholdet til utøverne. Det må ligge i bunnen.

Også når det gjelder behandling av utøvere som tester positivt i dopingprøver, eller på andre måter utfordrer eller går over en juridisk satt grense, må vi forholde oss til et regelverk. Ikke til hva folk synes, men hva reglene faktisk sier. NIF’s regelverk er fullt i tråd med de prinsipper som er nedlagt i norsk lov, nemlig prinsippet om uskyldspresumpsjon og hvor man kun kan dømmes dersom det foreligger forsett (at man gjør noe med vilje) eller uaktsomhet. I internasjonalt regelverk på dette området er det ofte snakk om objektivt ansvar, altså at det er nok at et stoff finnes i kroppen for å kunne bli erklært skyldig i dopingbruk.

Det er imidlertid all grunn til å stille spørsmålet om et regelverk som utelukkende dømmer etter om forbudte stoffer er tilstede eller ikke – uten å åpne for muligheten for at individet faktisk er uskyldig – harmonerer med internasjonale menneskerettighetsprinsipper? Og hvis de ikke gjør det, bør det være tankevekkende for de som de siste ukene har skreket – og skrevet – aller høyest om korsfestelse av to norske utøvere som har avlagt positiv dopingprøve.

Det har vært min linje å ta vare på utøverne, gi dem bistand og ivareta deres rettssikkerhet helt siden jeg kom inn i det sentrale idrettsarbeidet i 1982. Dette har ingenting med et stadig mer liberalt dopingsyn å gjøre. Bevisst juks og forsøk på juks skal straffes knallhardt med idrettens sanksjoner. Det er udiskutabelt. Men det er når usikkerhetsfaktorene synliggjøres at det gjelder å holde tungen rett i munnen.

Da jeg som president i Norges Skiskytterforbund i 1989 fikk Sylfest Glimsdals positive testosteron-test i fanget, startet fremtredende idrettsledere helt i toppen det samme korstoget som nå. Det ble raskt et krav om at utøveren umiddelbart skulle skyves ut i kulden. Vi fikk imidlertid aksept for å gjennomføre kliniske tester med Glimsdal ved dopinglaboratoriet på Aker sykehus. Etter uker med intens testing konkluderte medisinerne med at unormalt høy testosteron-produksjon i Glimsdals egen kropp var årsaken til de høye verdiene. Han ble av den grunn aldri anmeldt, og saken åpnet en del internasjonale øyne for at det på enkelte områder ikke finnes noen absolutter innen anti-dopingarbeidet.

For meg er det like selvfølgelig 11 år etterpå – uten å ta stilling til skyldspørsmål – å opptre støttende og holde alle muligheter åpne inntil utøveren enten har erkjent doping eller er dømt i et egnet organ. Den linjen kommer jeg til å stå på.

Helt tilslutt – et lite hjertesukk. Vårt genuine ønske om fortsatt debatt og fokus på etikk og moral, bør også bringe et naturlig fokus på presseetikk og -skikk. Som katalysator og maktfaktor er pressen ikke ubetydelig i det norske samfunnet. Ei heller sportsjournalistene. Derfor er det mitt håp om at høstens føljetong også utløser vilje til selvransakelse og åpen debatt i enkelte redaksjoner. Enkelte toneangivende medier og journalister tøyer stadig grensene for det mange i og utenfor idretten oppfatter som redelig journalistikk, og klarer ikke alltid å balansere på eggen mellom å bruke og misbruke sin makt. Midt oppi alt dette vokser kommentatorjournalistikken frem, også den enda mer krevende for alle parter, og som etter min mening ytterligere skjerper kravene til grundighet og aktsomhet.

Viktig med et kritisk søkelys fra pressen
Jeg er veldig forberedt på et kritisk søkelys fra pressen for alt vi foretar oss i norsk toppidrett. Slik skal det være. Det er nyttig å få korrektiver, det skjerper oss å til enhver tid ha et kritisk søkelys på alt vi gjør. De siste årene har vi selv bidratt til å ha løpende debatter i mediene, også om sensitive spørsmål. Dette er ofte debatter vi selv har satt i gang, og jeg tror vår åpenhet oppleves som stadig større.

Dynamikken med pressen er viktig. Men når hele norsk idretts troverdighet står på spill, er det minste vi kan gjøre å stille krav til grundighet, nyanser og perspektiv i journalistikken. La oss derfor håpe at saklighetsnivået i den videre debatten om norsk idretts troverdighet føres i verdige, prinsipielle former. Utenfor gråsonen.