Selv om jeg er 23 år, og litt glemsk, så husker jeg godt mitt første skirenn. Jeg var 6 år, og godt forberedt. Med ski på beina hadde jeg gått runde på runde rundt huset sammen med farfar. Jeg hadde øvd lenge, og følte meg klar til å konkurrere!! Da jeg sto på startstreken var jeg ikke så høy i hatten likevel. Det endte med at pappa måtte følge meg rundt løypa. Skirennet gikk bra, og jeg fikk 3. plass. Etter det var det ingen vei utenom. Jeg ville fortsette å gå på ski.

Jeg kom tidlig med i skigruppa i Stadsbygd, og allerede fra 7-8 års alderen var jeg med på fellestreningene. Miljøet i klubben var godt, og vi var tre jevngamle jenter som hang mye sammen. Jeg ble etterhvert bortskjemt med 1. plasser. Fra jeg var ni til eleve år var jeg ubeseiret. Da jeg som 12 åring tapte mitt første renn var jeg sint, stakk til skogs, og lovte meg selv at dette ikke skulle gjentas.

Årene gikk og jeg godtok etterhvert at også andre gikk fort på ski. Jeg trente bra, og hadde gode resultat. På sommeren drev jeg med friidrett. Det var først og fremst mellom og langdistanse jeg satset på, men var også ivrig på lengde og hekk. 16 år gammel flyttet jeg fra trygge Stadsbygda til Meråker for å gå på skigymnas. Dette var en fin mulighet for meg til å kombinere trening og skole. På skigymnaset trivdes jeg godt. En av grunnene til det var at jeg fikk frihet til å styre min egen trening. Jeg ble ikke fastlåst i et skigymnasopplegg. Etter at jeg startet i Meråker ble det mindre med friidrett, men jeg løp fortsatt mye, og konkurrerte for fullt til jeg ble 18 år.

Etter å ha fullført vidregående skole flyttet jeg og tre skivenniner til Lillehammer for å få fine treningsforhold. Her likte jeg meg godt, og nå har jeg faktisk bodd på Lillehammer i snart 4 år.

Jeg har hatt fin fremgang i skisporet, men har ikke hatt det helt store løftet ennå. Langrenn er en tålmodighetsidrett. Men selv om jeg fortsatt er ung, så hadde det vært gøy om jeg fikk til en god sesong i år! Vi satser på det!