Sommerskiskolen i fjor ble starten på et skademareritt for Anna (16). Ett år senere venter langrennstalentet fra Tønsberg fortsatt på svar – men skimter endelig lys i tunnelen.

Det skulle bli starten på en ny sesong. I stedet ble sommerskiskolen starten på et år med smerte og usikkerhet. Hun husker nøyaktig den dagen det startet. 

– Jeg løp en 3000-meter på bane, og tok MR-bilder samme dag. Det var det siste jeg gjorde før jeg fikk en walker-boot, sier Anna Aukland. 

Nå er hun klar for årets utgave av den populære sommerskiskolen. Men for 16-åringen som går toppidrett på Wang i Tønsberg, har veien tilbake vært lang – og hun er fortsatt ikke helt bra. 

– Vi trodde først det var et tretthetsbrudd. Så da fikk jeg en walker boot, og måtte gå på krykker i åtte uker, og at etter det kunne jeg begynne å trene igjen. Men da jeg tok nye MR-bilder etter åtte uker, var skaden blitt verre. Det skal ikke skje når holder foten helt i ro, sier Anna til Langrenn.com.

Da veltet følelsene inn over henne. 

– Det var kjipt. Det var ikke det jeg hadde sett for meg. Da de sa åtte uker, tenkte jeg at det var kjempelenge. Nå visste jeg ikke hva jeg skulle tro.

Saken fortsetter under

Jakten på svar

Dermed startet en fullstendig utredning av alle mulige andre årsaker. Mange eksperter og konsultasjoner senere var konklusjonen at det mest sannsynlig er en langvarig belastningsskade relatert til rask vekst, eller mulig Freibergs sykdom.  

Uansett er behandlingen den samme: avlastning av forfoten.

Freibergs sykdom, også kjent som Köhlers sykdom, er en tilstand som oftest rammer jenter mellom 13 og 15 år. De fleste blir bra etter 12-18 måneder. 

I Annas tilfelle har skaden i foten nå vart i snart et år. Hun er fortsatt ikke friskmeldt.

Veien tilbake – én økt om gangen

De første månedene måtte hun gå med krykker og en «walker boot». Deretter fikk hun sakte og gradvis lov til å gjenoppta trening. 

– Det startet med staking sittende i SkiErg (stakemaskin), lett spinning og styrke, forteller Anna. 

Utover vinteren kunne hun begynne å stake på ski. Hun gikk Marcialonga Light på 46 kilometer siste helga i januar, TjeiVasan på 30 kilometer i slutten av februar, og HalvBirken på 28 kilometer i mars. Men hun gikk kun ett vanlig skirenn: på blanke ski der det ikke var stakefrie soner. For å gå fiskebein eller gå diagonalgang var utelukket. 

Nå går det går sakte, men sikkert fremover. Den siste tida har Anna fortsatt med staking, sykkel og styrketrening. Hun har begynt å padle, og den siste måneden har hun også kunnet kjøre økter på ellipsemaskin. Målet er å kunne gå på ski fra 1.november, men hun har fortsatt en vei å gå før hun er tilbake. 

– Å løpe er fortsatt uaktuelt. Jeg har prøvd, men etter ti minutter kjenner jeg det i forfoten igjen. Lange økter på rulleski kan også gjøre vondt, selv om jeg bare staker, sier Anna. 

Saken fortsetter under

Når savnet treffer som hardest

I stedet for å grave seg ned over det hun ikke har kunnet gjøre, har Anna forsøkt å fokusere på det hun har kunnet gjøre, og prøvd å se det positive i situasjonen: At hun har fått prioritert styrke og andre ferdigheter som hun ellers ikke hadde fått trent så mye på. 

– Jeg har prøvd å være med på så mye som mulig av fellestreninger på skolen, og heller tilpasset dem slik at jeg har trent alternativt, men på samme sted som de andre. Det hjelper mye for å holde motivasjonen, sier hun. 

Anna har også vært opptatt av å sette seg små delmål, og glede seg over den framgangen hun har. 

– Jeg merker jo veldig framgang på de tingene jeg har gjort mer av nå. Jeg har blitt sterkere og bedre i staking, og det kommer jeg uansett til å ha glede av videre, sier hun. 

Men hun innrømmer at det har vært tunge perioder, spesielt når «alle» i miljøet reiser på samlinger, skirenn og Norgescup-helger. 

– Det har vært tøft å stå i det når jeg ser alle andre gjøre det jeg har aller mest lyst til å gjøre. Jeg vurderte å være med på noen konkurransehelger, bare stake og heller bli disket, men jeg kom til at det var bedre å ha fokus på andre ting, sier hun. 

Les mer: 
Ny på skigymnas? Hvordan takle motgang, langvarig sjukdom eller skader  
Dette er skigymnas-trenernes beste tips for å takle perioder med motgang – og komme ut av dem med nyttige erfaringer, rustet for videre satsing både fysisk og mentalt

Saken fortsetter under

Støttespillere

Selv om skaden har trukket ut i tid, og hun et år senere fortsatt ikke er helt bra, føler Anna seg likevel heldig. Det er ikke alle som har en mor som er lege og en far som er trener og lærer på skigymnas. 

Og hun er takknemlig for vennene som har stilt opp for henne gjennom hele skadeperioden. 

– Jeg er veldig glad for den støtten jeg har. Vennene mine har hjulpet meg masse og vært flinke til å finne på andre ting enn bare trening. Og siden mamma er lege, føler jeg at hun har bra kontroll. Det har vært en stor trygghet i det hele, særlig fordi vi ikke har vært helt sikre på diagnosen, sier Anna. 

– Men mamma og pappa har måttet tåle litt av hvert. De har vært med på både oppturer og nedturer det siste året, legger hun til.  

Er du redd for at du skal få tilbakefall, og en ny runde med mer av det samme? 

– Nei. De sier at det går over, og at da er man ferdig med det. 

Ett år klokere

Nå håper Anna at hennes erfaringer kan hjelpe andre som står i liknende situasjoner. 

– Jeg har i hvert fall lært å sette mer pris på det å være frisk og skadefri. Når man ikke er det, så skjønner man hvor heldig man er. Det er mye man tar for gitt når man kan trene og holde på akkurat slik man vil, sier hun. 

Har du noe råd til andre som står i en liknende situasjon? 

– Ja. Det er viktig å se framover, og huske på at det kommer til å gå over. Men du må ta det i ditt tempo. Du har ikke dårlig tid, og det straffer seg ofte å gå for fort fram. 

Anna tenker seg om litt. 

– Og jeg er veldig glad for at jeg ikke visste at det skulle vare så lenge. Hvis noen hadde sagt hvor lang tid det skulle komme til å ta, tror jeg at jeg ville blitt ganske demotivert.   

Se også vår artikkelserie om skigymnas: 
Slik får du maks ut av tida på skigymnas 
Tre ting skigymnas-trenerne skulle ønske utøverne visste når de starter 
Tre klassiske tabber, og hvordan du unngår dem