Heidi Weng representerer en hel epoke i norsk langrennshistorie. Etter over 15 år på landslaget strutter 32-åringen fortsatt av motivasjon, og nå starter forberedelsene til VM-sesongen.

Onsdag 24. april presenterte Skiforbundet alle elitelandslagene i langrenn for 2024/25. For kommende sesong har landslagsledelsen tatt ut 11 menn og ni kvinner. En av dem er Heidi Weng. Se hele uttaket HER

Og mens «alle» flokket seg om Johannes Høsflot Klæbo og Kristine Stavås Skistad, tok landslagsveteranen seg god tid til å prate med Langrenn.com: Om fartstiden på landslaget som i seg selv representerer en hel epoke i norsk langrennshistorie, om menneskene som har bidratt til å forme både den og Wengs karriere, om oppturer og nedturer, og om veien videre. 

For Weng er klar på at heller ikke hennes karriere varer evig. Veteranen føler nemlig at hun allerede lever litt på overtid. 

– Jeg trodde egentlig at alt var over for to år siden, sier hun, og forteller at akkurat det var et vendepunkt. 

– For to år siden trodde jeg ikke jeg skulle komme meg tilbake, for å være helt ærlig. Men så klarte jeg å få to pallplasser (i verdenscupen). Det var da jeg skjønte at jeg kan ikke ha et år med så dårlig trening en gang til. Det går ikke. Det ble et vendepunkt, og i fjor sommer løsnet det veldig. Nå er jeg et steg foran det også i år.

Men nøyaktig når hun legger opp, vil hun ikke sette noen dato for. 

– Akkurat nå går alt veldig bra, sier Weng til Langrenn.com, og fortsetter: 

– Jeg er veldig fornøyd. Jeg hadde et bedre treningsår enn jeg har hatt på lenge, og det viser også resultatene (i vinter). Nå har jeg hatt fri, og er klar for en ny sesong. Prøvd å være litt med andre mennesker enn de jeg ser mest i løpet av sesongen. Men første 1. mai, da er jeg på. 

Weng har riktignok prøvekjørt formen så vidt allerede. 

– Jeg hadde første intervall på forrige søndag, den første siden NM (før påske). Men det er jo ikke sikkert det er bra heller. 

Les også: 
Trenerne om Heidi Weng: – Nå må hun trene som en skikkelig toppidrettsutøver

Saken fortsetter under

15 år i verdenstoppen
Heidi Weng kom inn på elitelandslaget i forkant av sesongen 2012/13, og skal i gang med sin 13. sesong der. Før det, var hun ett år på rekruttlandslaget og to år på juniorlandslaget, og har dermed over 15 år bak seg på landslag. 

– Jeg kom inn i sesongen 2009, og slo skikkelig igjennom i sesongen 2011/12. Det var etter det at jeg kom inn på elitelandslaget, minnes Weng, og legger til: 

– Når du har vært over 15 år i Norges Skiforbund, da har du vært med en stund. 

Og du har vært i verdenstoppen hele den tida. Det er imponerende?
– Det er egentlig det, sier Weng, litt brydd og beskjedent. 

Saken fortsetter under

Enorm karriere
Stayeren har så langt over 15 år bak seg på landslaget, og representerer dermed en hel æra i norsk langrennshistorie. 

Heidi Weng har gått 297 verdenscuprenn, vært på pallen i 112 av dem og vunnet 13. Sesongen 2023/24 var hun på pallen sju ganger, først under verdenscuprunden i Östersund i desember og sist under verdenscupfinalen i Falun i mars. Og hun ble nummer to i Tour de Ski. 

Hun står med fem VM-gull, alle i stafett, fra fem VM: Val di Fiemme 2013, Falun 2015, Lahti 2017, Seefeld 2019 og Oberstdorf 2021. (Hun var tatt ut til VM i Planica 2023, men måtte reise hjem på grunn av sjukdom). Totalt har hun ni VM-medaljer.

Hun har bronse fra OL 2014 i Sotsji (skiathlon) og deltok også i OL 2018 i PyeongChang. I forkant av OL 2022 fikk hun Covid, og fikk derfor ikke deltatt selv om hun var tatt ut. 

Weng ble skikkelig dårlig av Covid i 2022, og var satt ut av sjukdommen i flere uker. Hun var ikke klar for konkurranser igjen før til NM del 2. Men like før mesterskapet falt hun på isen på vei til trening. Hun pådro seg da en hjernerystelse som hun slet med daglig i nesten to år, og fortsatt må ta hensyn til. I tillegg fikk hun krystallsyke i 2023. 

Men fra sesongåpningen på Beitostølen i november i fjor, har Weng vært i kanonslag.

Les mer: Endelig er Heidi Weng på glid

Saken fortsetter under

Nivået på verdenscupen utvikler seg hele tida. Hvordan klarer du å heve deg og holde deg i toppen år etter år?
– Jeg vet ikke alt selv heller. Men jeg synes jeg har vært veldig heldig hele veien, både med når jeg kommer inn i landslaget, og de som er i laget. 

At Weng har klart det, tilskriver hun altså også de andre utøverne. Det gjelder både sportslig og sosialt. 

– Jeg synes at jeg har vært på gode lag helt siden jeg var junior. Jeg har vært heldig med de jeg har vært på lag med hele veien, både på junior- og rekruttlaget og etterpå. Jeg var også med på høydesamling med rekruttlaget et år da jeg fortsatt var junior. Jeg fulgte egentlig den gjengen som var et år eldre enn meg da jeg kom inn på juniorlaget. Men jeg savner kanskje litt det der jente- og guttemiljøet på samme lag som vi hadde de tre åra der. Det synes jeg var veldig positivt, sier Weng til Langrenn.com. 

Og du fikk med deg den tida Marit Bjørgen og Therese Johaug var på laget?   
– Ja, men også de litt eldre kara, som Eldar Rønning og Petter Northug. Men jeg har aldri vært på lag med Oddbjørn Hjelmseth, da. Så tidlig rakk jeg ikke å komme inn, sier Weng og ler. 

Hva står for deg som det viktigste Bjørgen og Johaug tilførte laget den tida du var på lag med dem? 
– Jeg tror ikke jeg bare vil skryte av dem, fordi jeg tror alle har sin rolle. Alle er forskjellige, og det er bra. Det hadde ikke gått om alle var like. I det laget der (med Marit Bjørgen og Therese Johaug) hadde alle sine styrker. Det var mange som var gode til å løpe, og mange som var gode på både korte og lange distanser. For eksempel i VM før Oslo (i 2011) var det ikke så rått det jentelaget vi hadde. Om det var en eller annen som fant ut av hvordan man burde trene eller ikke og hvem det var, det vet ikke jeg. Men når en drar med seg flere, så bygger det hele laget. Det blir flere som presterer og flere om beinet, sier Weng, og legger til at også at trenerskifter påvirker laget.

– Når en trener blir borte, må man på mange måter bygge laget litt på nytt. 

Weng trekker fram at nettopp det med nye impulser og utfordringer er viktig for å hele tida utvikle seg og heve nivået både individuelt og på laget totalt.

– Hvert år har vært en ny opplevelse for meg, og sin egen greie. Da jeg først kom inn på laget, det første året, så tenkte jeg jeg at «oi, skal vi trene så mye?» Det var ikke jeg vant til, i hvert fall. Men så ble det en vanesak, og så ble det plutselig artig å trene mye. 

Les også:
Advarer: Mange trener gode enkeltøkter dag etter dag, men det er ikke nødvendigvis nok

Saken fortsetter under

Det sosiale 
For Weng er det likevel menneskene i laget som er det viktigste. Og det er mange som har vært på laget i løpet av hennes fartstid. De vennskapene pleier hun. 

– Jeg har faktisk kontakt med de fleste fortsatt. Nå hadde jeg nettopp Astrid (Uhrenholdt Jacobsen) og Marthe Kristoffersen på lunsj hos meg. Og plutselig kan jeg ringe Astrid og snakke i to timer. Det er veldig hyggelig å ha den kontakten fortsatt, sier Weng. 

– Maiken har jeg mye kontakt med, Therese, Ingvild, og Celine Brun-Lie, og hun la opp etter VM i 2015. Det begynner å bli en stund sida, men jeg føler ikke at det er det. Det er jo åtte år siden, nei snart ti år siden. Det er jo helt vilt. 

Saken fortsetter under

Hva husker du best fra karrieren så langt?
– Jeg husker jo kanskje best mitt første mesterskap (VM 2013 Val di Fiemme). Det var første gang jeg fikk gå for Norge i stafett. Da gikk jeg første etappe. Jeg var så nervøs, så ti meter etter startstreken holdt jeg på å tryne. Det er kanskje det jeg husker best. Men det gjelder egentlig hele det sosiale rommet der (i Val Fiemme). Vi hadde Øystein Pettersen som satte i gang en sang, jeg husker ikke hvilken, og det ble dansing og hæla i taket i det fellesrommet der bare for moro mellom renn. Det er kanskje det jeg husker best fra noe mesterskap. Og det var i 2013, sier Heidi Weng, og legger til: 

– Og jeg husker godt første gang jeg var på pallen. Jeg husker best det som ligger tilbake i tid, for da var alt så nytt. Så har det blitt rutine. 

Hva er det verste minnet fra karrieren så langt?
– Det var i Seiser Alm like før OL, da jeg fikk Covid og satt der alene. Det var et mareritt.