Å snakke med Oddmund Jensen er som å foreta en reise gjennom norsk langrennssport, fra tidlig på 1950-tall og nesten fram til i dag. For Oddmunds innflytelse over utviklingen var ikke over da han slutta som rikstrener i 1978. Hans suksessfulle metoder er blitt kopiert av hans etterfølgere. Ved siden av Magnar Lundemo som døde så altfor tidlig, er Oddmund ”ideologen” framfor noen i norsk langrenn.
Og han er i dag sjøl den beste reklame for at det han har drevet med er sunt. 74-åringen møter meg i døra rakrygga, værbitt, med ”vaskebrettmage” og er usedvanlig lett på foten for alderen.
Han og kona bygde for en liten mannsalder siden et høvelig hus på ei tomt like inn til Maihaugen på Lillehammer. Der bor de i dag blant barn og barnebarn.

Den ”skituren”  Oddmund tar deg med på  her er ganske sikkert forskjellig fra den dagens skiløpere opplever. I 1930-åra fantes ingen lysløyper, ingen løypeprepareringsmaskiner, ingen autoriserte trenere, ingen idrettshøyskole, ingen sommerskiskoler, og ingen beredvillige foreldre som sto klar med bilen for å kjøre ungene på trening.
 

Oppvekst

Oddmund er født 26 september 1928
i kommunen Sør-Fold i Salten i Nordland. Han oppdaga tidlig at han hadde anlegg
for kondisjonsidrett. Men de færreste vet at han som unggutt også var meget god
i hoppbakken. Et av hans ungdomsidealer var forresten kombinertløperen Simon
Slåttvik som kom fra nabobygda. (Slåttvik ble olympisk mester i Oslo i 1952.) Et
annet forbilde i ungdomsåra var Rolf Karlson som ble AIF-norgesmester (AIF var
navnet på arbeiderbevegelsens idrettsbevegelse) i langrenn i 1940.

Oddmund forteller at han gikk
sitt første skirenn som 11-åring i 1939. Treningen inntil da hadde stort sett
bestått av å løpe med telefonbeskjeder. Og det kunne gi mye mosjon, den gang var
det de færreste som hadde innlagt telefon.

Så kom krigen og 5 tunge år, også
for de som var interessert i å drive idrett. Skirennene måtte arrangeres
illegalt. Oddmund husker spesielt et renn han deltok i som 16-åring i
Valdnesfjord siste krigsvinteren (1945). De få tilskuerne la merke til unggutten
med den flotte teknikken.

I 1947 begynte han på Bodin
landbruksskole, og kunne 2 år senere titulere seg som agronom. Men bakom de
yrkesmessige interessene lurte drømmen om å bli langrennsløper. Men var det
mulig med Sør-Fold som bosted? Oddmund savnet et treningsmiljø på hjemstedet.
For å bli bedre måtte han trene riktig og konkurrere med de beste, mente han. Og
det betydde han måtte reise sørover. I avisene leste han om Martin Stokken fra
Trondheim som akkurat i disse årene nærmet seg toppen på karrieren både på
løpebanen og i skiløypa. Men storbyen fristet ikke. Enkelte bygder hadde også
gode langrennsmiljø. Og like viktig – her fantes det også muligheter til å få
seg arbeid på et felt Oddmund mestret godt – skogs- og gårdsarbeid. Skogsarbeid
og spesielt tømmerhogging var dessuten anerkjent som den kanskje beste måten å
skaffe seg styrke og kondisjon på.

Alvdal

Blant flere alternativer hadde
Oddmund spesielt lagt merke til bygda Alvdal i Nord-Østerdal.

Stedet hadde i mer enn en
mannsalder forsynt landet med langrennsløpere i mesterklassen. Den første var
Embret Mellesmo,  en av landets
beste i årene fra 1910 til 1920. Han hadde flere seiere i Holmenkollen, og var
innehaver av Holmenkollmedaljen. Den neste store er Per Samuelshaug som vant
50-kilometeren i 1937.

Og det skulle komme mange flere.
For ikke en gang krigen hadde greid å stoppe idretten på Alvdal.  En privat sponsor hadde gitt
idrettslaget mulighet til å bruke ei hytte ovafor stasjonen. Den ble kalt
Piperud. Her ble det blant annet investert i ei badstue med en gild Brodal
badstuovn. Med denne hytta som base ble det i krigsåra trent og konkurrert
illegalt.. Piperud ble et sentrum for bygdas idrettsungdom. Landets senere
statsminister Per Borten var herredsagronom på Alvdal på den tida. Borten er
mest kjent innenfor politikken, de færreste vet at han også var en habil
friidrettsmann. Han var i denne perioden en av de drivende krefter i
idrettsmiljøet i bygda.

Og resultatene uteble ikke. Alvdal virka som den reneste rugemaskin for langrennsløpere i mesterklassen. Løpere med etternavnene Kveberg, Gjermundshaug, Eggseth og Bjørn kom til å prege den øverste del av resultatlistene i slutten av 40-åra, og på hele 50-tallet. Ottar, Olav og Magne Gjermundshaug, Eivind, Ola og Alf Kveberg, Kristian og Erling Bjørn, og Hallvar og Magne Eggseth ble grossister i NM-medaljer. Flere av dem ble også uttatt til å representere Norge i OL og VM.

Det var til denne bygda Oddmund
kom en sommerdag i 1948. Og han begynte umiddelbart å forhøre seg om arbeid. Var
det noen som hadde bruk for en landbruksutdanna, sterk og ikke minst
arbeidsvillig ungdom? Han slapp å banke på mange dører før han fikk napp.
Gårdbrukeren på Kveberg sør i Alvdal forsto raskt at her sto en kar som det var
verdt å satse på. Dermed var lykka gjort – etter hvert også i en annen
sammenheng. Ei jente på en nabogard, Ellen Hårdnes,  vant kampen om den uvanlig staselige
ungguttens gunst. Noen år senere ble Oddmund og Ellen mann og kone. Det har de
vært siden.

Dermed var Oddmund i gang med
første etappe av et langt og målbevisst løp som skulle fylle livet hans. Hvem
vet kanskje er det ikke slutt ennå?

Tømmerhogging og
utholdenhet

Oddmund begynte som tømmerhogger.
Det var et yrke han mestra til fullkommenhet. Men han hadde et videre
perspektiv, han brukte slitet i skogen bevisst som en del av treninga. Det
overordna målet var å bli en bedre langrennsløper. Og han var en racer med øks,
svans og barkspade (dette var før motorsaga kom). Spøkefullt antyder Oddmund at
han var uoffisiell norgesmester i tømmerhogging.10-12 kubikkmeter ferdigbarka
virke (det tilsvarer 30-40 trær) i løpet av en dag høres imponerende ut. Og
dette tempoet kunne Oddmund holde dag ut og dag inn.

Oddmunds dagsrytme i
skogsarbeidet under forberedelse til skisesongen kunne være omtrent slik (med
start ca kl 7):

           
Første økt: 3 timer felling, kvisting og barking.

           
Matpause ca 15 min.

           
Andre økt 3 timer felling, kvisting og barking.

           
Matpause ca 15 min.

           
Tredje økt: 1 time felling, kvisting og barking.

           
1-2 ganger pr uke la han inn en times løping/intervall.

           
Intervalltreninga kunne eksempelvis være 6-7 rykk av 1-2 minutters
varighet med

           
rundt 2 minutters pause.

Finske idrettsforskere har
forsøkt å sammenligne ei slik 8 timers økt i skogen med andre typer
treningsformer. De har funnet ut at omgjort til løping tilsvarerer denne
arbeidsdagen at du løper med 9 km per time hele dagen! Prøv dere på ei slik økt
dere som pumper jern og drar i strikker på treningsstudioer og i
kjellerstuer!

Men dagens langrennskonkurranser
foregår på distanser som varer fra 4 minutter (1500 meter sprint) til  drøye 2 timer (50km), innvender du
kanskje. Ja, men er det slik at vi i dag bevisst har korta ned på løypenes
lengde fordi vi mangler noe når det gjelder den vesentligste komponent, nemlig
utholdenhet? Er det riktig det enkelte langrennsledere hevder at publikum ikke
er interessert i konkurranser som varer stort lenger enn en time?

Et lite apropos: I ferien har
penneføreren fulgt med på verdens kanskje hardeste idrettskonkurranse, Tour de
France. Jeg og hundretusener andre (i følge TV-selskapenes tellekorps) ble
bergtatt av rytternes fabelaktige utholdenhet, dag ut og dag inn. 1500 meter
stigning innlagt  flere ganger i
etapper på et par hundre kilometer som varte 5-6-7 timer høres steinhardt ut.
Samtidig kan det virke som langrennssporten er på veg til å bli en
”frøkenidrett” som domineres av øvelser på rundt halvtimen og mindre. Og vi som
alltid har slått oss på brystet og skrytt av hvor tøff idrett vi driver! Et av
de svært få skikkelige langrenn som fortsatt arrangeres er Vasaloppet. Det er
bemerkelsesverdig hvor vanskelig det er for verdens såkalt beste skiløpere å
vinne dette rennet. Allerede i begynnelsen av 50-åra var vinnertida ca 5 timer.
I dag, et halvt sekel senere, når både løyper og utstyr er 100 ganger bedre, er
denne tida ikke sunket med mer enn en knapp time!

Tysklandsbrigaden

Rett etter andre verdenskrig ble
norske vernepliktige sendt til Tyskland for å hjelpe til med

å få orden i kaoset etter krigen.
Oddmund gjorde tjeneste i denne Tysklandsbrigaden. Her var det ganske gode
muligheter for å drive idrett. Oddmund konkurrerte mot andre lettbente karer på
mellom- og langdistanser. I brigademesterskapet ble han knepent slått av
Hallgeir Brenden. Og Hallgeir var ingen hvem som helst, et par år senere ble han
olympisk mester på 17-km i Oslo. På den tida løp Oddmund 1500m på i overkant av
4 minutter.

Skogskole på Evenstad og enda mer
trening og konkurranser

Vel heime fra Tyskland fortsatte
Oddmund det planmessige og langsiktige treningsarbeidet.

De 2 åra på skogskolen på
Evenstad i Østerdalen tjente to hensikter; de kvalifiserte ham for arbeidslivet
og de gav ham muligheter til å bli en enda bedre langrennsløper.

De første alvorlige konkurransene
i skiløypa skremte ikke konkurrentene. I 1951 ble han nr. 25 på 5-mila i Kollen.
Men konkurransen var steinhard. Nils Karlson (Mora Nisse) vant, husker Oddmund.
Svensken var en av verdens beste på den tida. Hans serie på 9 Vasaloppseire er
det ennå ingen som har slått.

Og Oddmund var tålmodig og krabba
stadig oppover på resultatlistene. I 1953 ble han nr. 11 på   NM-5 mila på Eidsvoll.
Penneføreren bet seg det året for første gang merke i navnet Oddmund Jensen da
han vant Bersrennet mellom Røros og Os, og det på ny rekord. I 1954- sesongen
fortsatte framgangen. Han ble nr. 14 i Kollen, og nr.2 i Birken, knepent slått
av Østvang.

Og han flytta lista opp enda et
par hakk. Høsten 1954 forberedte han seg svært grundig. Spesielt husker han de
4-6 timers steinharde helgeturene sammen med Erling Bjørn (onkel til Avle og
Torgeir) i Alvdal Vestfjell. Og som i alle år tidligere – tømmerhogging utgjorde
ryggraden i treningsarbeidet.

Noen fattige sekunder fra Sophia
Lorens fang

Og planmessigheten gav
resultater. Oddmund kom på OL – laget til Cortina i 1956. Konkurransene ble sett
med norske øyne preget av et par store smørefadeser. Men Hallgeir Brenden greide
å vinne 15-km. Bildene av den blide tryslingen med Sophia Loren på fanget gikk
verden rundt. Oddmund var hakk i hæl på Brenden.

Kursomlegging

Til nå hadde Oddmund vært sin
egen trener. Etter hvert som han ble representasjonsløper dukket også
Skiforbundets eksperter opp. I 1957 het landslagslegen Tvedt. De Øst-Europeiske
løperne hadde begynt å vise tenner. Spesielt imponerte disse med høy utgangsfart
og taktomslag. Tvedt fant ut at de norske løperne kjørte for mye langkjøring med
lav intensitet. Han fikk kursen lagt om. Fra nå av skulle det trenes mer sprint
og korte intervaller.

For Oddmund førte dette ikke til
framgang. 1958 ble en elendig sesong.

Kristen Kvello og LSD

I 1958 tok Kristen Kvello over
som rikstrener. Han hadde studert finnenes treningsarbeid nøye. Han hadde også
fattet interesse for metodene til den suksessrike australske løpstreneren Arthur
Lydiard. Hans long slow distance (LSD og SS)-trening hadde gitt gull på
løpebanen til blant andre mellomdistanseløperen Peter Schnell. Tenk at store
mengder langkjøring hadde gitt slike resultater på en så kort distanse som
800-meter!

Dermed ble det slutt på korte
intervaller. Resepten ble lange rolige turer – og tømmerhogging.

Og det gav resultater. I 1959 ble
han norgesmester på 50 km, og han var med og vant 3x10km i NM i -58 og -59 for
Alvdal sammen med kameratene Bjørn og Torshaug.

Vi skal avslutte med å fortelle
hva vi sjøl så: I 1958 midt foran øynene på et titusentallig publikum vant
Oddmund Jensen fra Alvdal det uhyre prestisjefylte Monolittrennet i Oslos
Frognerpark foran resten av den internasjonale skielite! Han ble
Monolittspesialisten framfor noen. Til sammen vant han rennet 4 ganger!

Trenerkarrieren

I 1964 begynner fase 2 av
Oddmunds skiliv. Skiforbundet var på jakt etter Kristen Kvellos avløser. Hvem
var det som satt inne med mest kunnskap om treningsmetodikk, og hvem hadde de
rette personlige egenskapene? Det var en viktig beslutning som skulle tas. 2
år  senere – i 1966 skulle ski-VM
arrangeres på hjemmebane, i Holmenkollen. Folk forlangte en, eller helst mange
verdensmestre.

Beslutningen ble tatt under en
treningssamling på Dombås. Valget falt på 36-åringen Oddmund Jensen.

Men han var lenge i tvil om han
ville makte oppgaven. Langrennslandslaget besto av mange sterke personligheter
som hadde egne og velbegrunnede meninger om hvordan det skulle trenes. Blant
disse var Harald Grønningen, Gjermund Eggen, Ole Ellefseter og Odd Martinsen for
å nevne noen.

En velsignelse for norsk
langrenn

Oddmunds ja skulle bli en
velsignelse for norsk langrenn. Nå fikk han anledning til å videreføre de
metoder og den systematikk han hadde prøvd ut på seg sjøl.

Føring av treningsdagbøker ble
obligatorisk. Hvordan skulle en kunne eksperimentere med ulike
treningsprinsipper hvis en ikke var nøyaktig og skrev opp hva en gjorde?

Og Oddmund hadde levd som han
lærte. Hans treningsdagbøker er like systematisk førte som en idrettsprofessors,
og de går helt tilbake til slutten av 1940-åra. Hver eneste uke har han ført opp
vekt og hvilepuls. På basis av alle disse ”rådataene”  har han så laget kurver som viser
trender og periodisering. Det er meget interessant lesning. Han forteller at
sågar østtyskerne ble imponert over det de så.

Eksempler fra Oddmund Jensens
treningsdagbøker

Nedenfor viser vi eksempler fra
Oddmunds treningsdagbok for månedene juni, juli og august 1964. De viser at
treningsmengdene nok er mindre enn det dagens beste utøvere har. Det en
imidlertid ikke skal glemme er at 
Oddmund også hadde kroppsarbeid ved siden av.

Utdrag fra en landslagssamling på Dombås i august 1964 er spesielt interessant. Her nevnes Odd Martinsen, Gjermund Eggen, Sverre Stensheim og Harald Grønningen. (Klikk på utdraget for større utgave)

For de som vil se mer på Oddmund Jensens treningsdata henvises til Treningsdagboka (STÅ-PÅ). Gå inn på menypunktet ”Andres trening” og klikk på ID ”Oddmund_Jensen”