Å snakke med Oddmund Jensen er som å foreta en reise gjennom norsk langrennssport, fra tidlig på 1950-tall og nesten fram til i dag. For Oddmunds innflytelse over utviklingen var ikke over da han slutta som rikstrener i 1978. Hans suksessfulle metoder er blitt kopiert av hans etterfølgere. Ved siden av Magnar Lundemo som døde så altfor tidlig, er Oddmund ”ideologen” framfor noen i norsk langrenn.
Og han er i dag sjøl den beste reklame for at det han har drevet med er sunt. 74-åringen møter meg i døra rakrygga, værbitt, med ”vaskebrettmage” og er usedvanlig lett på foten for alderen.
Han og kona bygde for en liten mannsalder siden et høvelig hus på ei tomt like inn til Maihaugen på Lillehammer. Der bor de i dag blant barn og barnebarn.

Den ”skituren”  Oddmund tar deg med på  her er ganske sikkert forskjellig fra den dagens skiløpere opplever. I 1930-åra fantes ingen lysløyper, ingen løypeprepareringsmaskiner, ingen autoriserte trenere, ingen idrettshøyskole, ingen sommerskiskoler, og ingen beredvillige foreldre som sto klar med bilen for å kjøre ungene på trening.