Året er 2002 og Tina Bay setter seg på flyet til USA med et stort mesterskap i sikte. Hun har sin beste sesong noensinne bak seg. I Davos før jul går hun startetappen når Norge vinner verdenscupstafetten i Davos.

Helga før setter Odda-jenta personlig bestenotering i verdenscupen med en femteplass på fem kilometer i klassisk i Cogne. Under precampen føler den da 29-år gamle utøveren at hun er i sitt livs form.

Brente opp kruttet
– Jeg kom til USA med en kjempegod følelse. Formen var veldig god. Det ble jeg nok også ekstra ivrig av å kjenne. Vi lå i høyden og jeg ser i ettertid at jeg ble for ivrig og trente for hardt. Jeg brente opp kruttet på forhånd, forteller Bay til Langrenn.com.

Resultatene ble til slutt langt i fra det Tina hadde sett for seg i sin olympiske debut. 25. og 26. plass var plasseringene hun fikk på 10 kilometer klassisk og den like lange jaktstarten i sine to eneste olympiske skirenn.

– Det var langt i fra det jeg hadde satt meg som mål og selvfølgelig svært skuffende.

To år etter olympiaden tok langrennskarrieren slutt. Motivasjonen var ikke som den gang var og resultatene gikk i feil retning.

– Beslutningen var tøff å ta, men jeg følte ikke jeg hadde nok motivasjon til å stå på videre i treningsarbeidet. Jeg hadde hatt noen tøffe år uten de store resultatene, hadde passert 30 og klarte ikke å ta det siste steget mot toppen.

Vanskelig prosess
Overgangen fra hverdagen som toppidrettsutøver på landslaget til studier og jobb ble tøffere enn Bay hadde sett for seg.

– Våren etter at jeg la opp var egentlig ganske tøff. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle og stod litt på bar bakke. Etter hvert begynte jeg på førskolelærerutdanninga i Halden der vi bodde på den tida, og gikk rett ut i jobb etter tre år. Men det var helt klart en vanskelig prosess både å finne ut hva man skulle gjøre og det å bli vant til å ikke trene og være i god form og trene to ganger om dagen, forteller Bay.

To barn kom etter hvert til, og for seks år siden gikk flyttelasset over fjellet tilbake til hjembyen Odda. 41-åringen jobber fortsatt som barnehagelærer, men har ikke vært veldig aktiv i skimiljøet siden hun la skiene på hylla for ti år siden. Men erfaringen drar hun fortsatt nytte av.

– Jeg er utrolig glad for at jeg fikk muligheten til å drive toppidrett i så mange år. Årene på landslaget var fantastiske og har gitt mange gode minner og erfaringer. Det å jobbe godt under press og målretta er egenskaper jeg føler jeg har dratt mye nytte av, forteller Bay som i tillegg til Salt Lake-OL fikk med seg verdensmesterskapene i Ramsau i 1999 og Lahti i 2001.

Et lite steg fra toppen
Da Bente Skari tok gullet på ti kilometer klassisk i Lahti-VM var Korlevoll-løperen tredje beste norske på en 11. plass. Medaljene var den dagen ett minutt unna og selv føler ikke Bay hun var langt i fra å kunne hevde seg helt i toppen.

– Det var liksom bare det siste lille steget opp til verdenstoppen. Sett i ettertid kunne jeg vært enda flinkere til å lese kroppen og hatt en bedre balanse mellom hvile og trening. Men det er kanskje ikke alle som er bygd for å nå toppen heller. Tobarnsmoren ser uansett ikke tilbake på skikarrieren med bitterhet.

– Det var tøffe tak, men veldig stort å få gå på et så sterkt lag som vi hadde. Å få gå på førstelaget i verdenscupstafetter for eksempel var utrolig stas og noe jeg husker godt, mimrer den tidligere klassiskspesialisten.

Se også andre intervjuer i serien «Hva gjør de nå?»
* – Salt Lake var høydepunktet (Maj Helen Nymoen).
* – Kunne vært enda mer på hugget (Morten Brørs).
* Marit har aldri angret (Marit Roaldset Bjerkeli).